Mulig sommerlektyre

I dag er det en plussgrad i Vadsø. Det har gått et par snøbyger. Sommerblomstene jeg satte ut 14. mai er nå plassert i gangen. Jeg har eksamen om åtte dager. Så hva er vel da mer naturlig enn å tenke på hva man burde lese i sommerferien. Foreløpig ser lista mi slik ut:

• Jeg kan ikke se at det er mulig å komme utenom Karl Ove Knausgård. Men bøkene hans er fryktinngytende svære. Upraktisk er det og. I verste fall blir jeg hekta.
• Nylig fikk jeg anbefalt den finske forfatteren Arto Paasilinna. Her kommer jeg garantert til å bli hekta. Helt klart min humor!
• Selvsagt er det obligatorisk med en lydbok på den lange bilturen hjem. 84 mil blir mer underholdende da. I år er det Karin Fossum som kommer til å holde meg med selskap.

Jeg gleder meg til å få lest mer! Men det er langt igjen til gamle høyder med to bøker i uka...

En smak av sommer?

I dag kl. 07.50 viste gradestokken utenfor kjøkkenvinduet 43 plussgrader. Men siden jeg har fått min rettmessige del av det norske tungsinnet tok jeg på meg både ytterjakke og skjerf da jeg gikk ut døra...

Jeg er visst kommet til feil klode... Her er så underlig...

Bruke penger på ny gradestokk??

Om å kjenne sin besøkelsestid

I dag tuslet jeg innom sentrum av Vadsø. Med sine 6100 innbyggere er Vadsø fylkeshovedstad. Gradestokken viste 16 plussgrader da jeg dro hjemmefra, og det må være årsbeste så langt i 2010. Værmessig har jeg altså ingenting å klage på (selv om jeg er pollenallergiker og gruer meg til at bjørka skal grønnes).

De som nå har gjettet på at dette er en pen innledning til en klage har gjettet riktig. Jeg skal komme med litt gift. Sarte sjeler bes finne en annen blogg å lese.

Byen er sjeldent full av folk denne nasjonaldagen. Rica Hotel har annonsert med kakebord. Det sitter folk ved fire - fem av disse bordene (noe som utgjør kanskje 20% belegg). Flesteparten av Ricas potensielle kunder sitter på plenen utenfor og nyter finværet. Når de ansatte på Rica kommer på idéen om å sette opp bord ute er det en halvtime igjen til kakebordet stenger. Så vidt meg bekjent krever ikke Rica inn plenleie... Men man jo jo besøke en av de andre kaféene i byen... Skal vi se... Stengt, stengt og stengt. Næringslivet i Vadsø er flinke til å snakke om seg selv. Men de snakker ikke om det de lever av: Kunden. La meg opplyse om at det er sånt man går konkurs av.

Så gratulerer med dagen til næringslivet i Vadsø. Dere tapte mange tusenlapper i dag. Det skyldes at dere leker butikk. Selv ble jeg ferdig med det på barneskolen...

Hvor ble det av drømmene?

Tid borte fra hverdagen gjør at man får ting i perspektiv. Man får tid til å tenke og sortere i viktig og mindre viktig. Finne ut hva man vil med livet sitt, og gi karakter til det man har fått utrettet så langt...

"Livet er det som skjer mens du er opptatt med andre ting" leste jeg en gang. Meget klokt. Man skal jo bare. I mellomtiden går årene. Plutselig stopper man for å lese siste nytt om pensjonsordninger. Det er da det er fare på ferde!! For hvor ble det av drømmene?

Jeg ser ut til å ha kommet til et veiskille. Noen avgjørelser er tatt:
1. Inntil videre skal jeg ikke ta et eneste studiepoeng ved siden av jobb. Karrieremessig er flere studiepoeng bra, men det blir så lite fritid og jeg har konstant dårlig samvittighet for ting jeg ikke rekker.
2. Jeg skal skrive mer. Jeg har flere manus i hodet; på tide å få noe ned på papiret.
3. Jeg skal lese mer skjønnlitteratur. To-tre bøker i året er altfor lite.
4. Jeg skal satse på å beholde barndomshjemmet og pusse det noe opp. Kanskje flytte dit etterhvert?
5. Kanskje, men bare veldig mye kanskje, kan jeg finne på å realisere en forretningsidé jeg har hatt siden slutten av 90-tallet. Idéen er knakende god, men jeg er på ingen måte sikker på at jeg tør eller bør. Må nok ha kvaler en stund til.
6. Noen dager skal jeg bare gjøre ingenting. Og ikke ha dårlig samvittighet for det.
7. Jeg skal ta ut avspasering til noen langhelger hvor jeg kan pleie meg selv, shoppe og sitte på café.

Det får holde for denne gang. Jeg starter på mine sju bud i juni. Kanskje blir det ikke bra. Men da vet jeg at jeg har prøvd. Og det er egentlig det viktigste.