Based on a true story...
tirsdag 23. februar 2010
søndag 21. februar 2010
Og ute e det sol...
Denne helga var planen hyttetur fra lørdag til søndag. Lørdag formiddag opprant med sol, men litt mange kuldegrader. Bilen ble pakket med mat og klær, og kursen satt i retning der snøskuteren sto parkert. Etter noe strev ble riktig snøhaug forvandlet til skuter. Vi lastet av bilen og på skutersleden. Så var det å skifte til Jakobselvbunad for å være rustet til skuterturen. Og fortsatt var det sol.
Og det er da skuteren ikke vil starte. "Han va ikkje borti han en gong" som min far ville sagt hadde han vært der. Etter å ha brukt omtrent et kvarter på å høre teknisk avdeling påkalle høyere makter (det var vel heller lavere makter når jeg tenker meg om...), fant jeg ut at jeg like gjerne kunne parkere i sofaen til svigermor. For dette kom til å ta tid. Men det var fortsatt sol.
Jeg rakk å lese flere ukeblad der i sofaen. Teknisk avdeling kjørte til Esso for å kjøpe hostesaft (eller hva man nå bruker) til skuteren. Og deretter begynte ting å skje. "Han va borti han." Straks etter kom orderen om å få på seg Jakobselvbunaden igjen. Vi lå en drøy time etter skjema. Men sola hang fortsatt på himmelen.
Opp på skuteren og avgårde i ei faderlig fart. Det var nesten som at det var forventa at skuteren snart skulle gi seg igjen, og at det gjaldt å komme seg lengst mulig før så skjedde. Det vil si cirka 800 meter. Da ble det stille. Motoren ble stille. Teknisk avdeling var ikke stille. Etter gjentatte gjenopplivningsforsøk startet skuteren på nytt. Teknisk avdeling sa at vi skulle snu. I mitt vokalular er å snu det samme som å vende om. Så skjedde ikke. Vende om er ikke lik kjøre rett fram. Det gikk nesten en kilometer. Sola hadde nærmet seg horisonten.
Skuteren var død. Ingen tegn til liv. Ingen respons. Mye påkalling av makter med ulik myndighet i forhold til å dele ut velsignelse og forbannelse. Det eneste som skjedde var at jeg bestemte meg for å bytte ut hjelm med ryggsekk og begynne å gå ned til bygda. Skuterløypa er så hard at det er greit å gå på fot. Men Jakobselvbunaden egner seg dårlig til spaserturer. Elegant er ikke det første adjektivet jeg tenker på... Men solnedgangen var i alle fall fin.
I skumringen ble skuteren slept ned til bygda. Der står den i påvente av at teknisk avdeling får tak i spesialist. Det må sterkere hostesaft til.
Det var blitt mørkt da vi kom hjem. Kanskje var det like greit at det ikke ble hyttetur. Kålrabistappen ble nemlig gjenglemt hjemme. Og saltkjøtt er ikke det samme uten...
Og det er da skuteren ikke vil starte. "Han va ikkje borti han en gong" som min far ville sagt hadde han vært der. Etter å ha brukt omtrent et kvarter på å høre teknisk avdeling påkalle høyere makter (det var vel heller lavere makter når jeg tenker meg om...), fant jeg ut at jeg like gjerne kunne parkere i sofaen til svigermor. For dette kom til å ta tid. Men det var fortsatt sol.
Jeg rakk å lese flere ukeblad der i sofaen. Teknisk avdeling kjørte til Esso for å kjøpe hostesaft (eller hva man nå bruker) til skuteren. Og deretter begynte ting å skje. "Han va borti han." Straks etter kom orderen om å få på seg Jakobselvbunaden igjen. Vi lå en drøy time etter skjema. Men sola hang fortsatt på himmelen.
Opp på skuteren og avgårde i ei faderlig fart. Det var nesten som at det var forventa at skuteren snart skulle gi seg igjen, og at det gjaldt å komme seg lengst mulig før så skjedde. Det vil si cirka 800 meter. Da ble det stille. Motoren ble stille. Teknisk avdeling var ikke stille. Etter gjentatte gjenopplivningsforsøk startet skuteren på nytt. Teknisk avdeling sa at vi skulle snu. I mitt vokalular er å snu det samme som å vende om. Så skjedde ikke. Vende om er ikke lik kjøre rett fram. Det gikk nesten en kilometer. Sola hadde nærmet seg horisonten.
Skuteren var død. Ingen tegn til liv. Ingen respons. Mye påkalling av makter med ulik myndighet i forhold til å dele ut velsignelse og forbannelse. Det eneste som skjedde var at jeg bestemte meg for å bytte ut hjelm med ryggsekk og begynne å gå ned til bygda. Skuterløypa er så hard at det er greit å gå på fot. Men Jakobselvbunaden egner seg dårlig til spaserturer. Elegant er ikke det første adjektivet jeg tenker på... Men solnedgangen var i alle fall fin.
I skumringen ble skuteren slept ned til bygda. Der står den i påvente av at teknisk avdeling får tak i spesialist. Det må sterkere hostesaft til.
Det var blitt mørkt da vi kom hjem. Kanskje var det like greit at det ikke ble hyttetur. Kålrabistappen ble nemlig gjenglemt hjemme. Og saltkjøtt er ikke det samme uten...
fredag 19. februar 2010
torsdag 11. februar 2010
Klasse 10B
Jeg har ikke sett spesielt mye på NRK-serien Klasse 10B, men har likevel dannet meg et klart bilde av hva det dreier seg om. Det er selvfølgelig fint at disse elevene får spesiell oppfølging i forhold til å gå ut av ungdomsskolen med mest mulig kunnskap og best mulig karakterer. Men jeg er sterkt kritisk til den vinklingen som brukes. Det snakkes om at denne typen programmer vil få opp motivasjonen for at flere skal gå inn i læreryrket. Men jeg vil i alle fall ikke være en del av den yrkesutøvelsen man er vitne til Klasse 10B. For hva skjer? Jo, en klasse blir stemplet som en såkalt problemklasse. Nye lærere kommer for å få skuta på rett kjøl. Men hva gjør dette med den ordinære lærerstaben på skolen det her er snakk om? Alle lærerne som hadde klasse 10B første termin er nå stemplet som udugelige av presse, fagfolk, politikere - you name it. Det er vel det man kaller offentlig uthenging... Er det dette ansvarlige voksne skal lære dagens ungdom? Og det er ikke så veldig vanskelig å pønske ut kreative, morsomme opplegg hvis man går i så lav stillingsprosent som det TV-lærerne til klasse 10B må gjøre hvis de ikke har annen undervisning enn akkurat denne klassen. TV-lærerne til klasse 10B skremmer meg med sin manglende innsikt i hva de gjør med egen yrkesgruppe og måten de fremstiller kollegaer på. Jeg vil ikke jobbe på deres skole...
søndag 7. februar 2010
En dag i livet
5. februar 2010
- Våknet jeg opp på Garder kurs og konferansesenter og irriterte meg over å finne andre sine avklipte negler på baderomsgulvet.
- Deltok jeg på et møte om etterutdanning i fag- og yrkesopplæringen.
- Spiste jeg en usedvanlig god lunsj.
- Brukte jeg hver eneste pause i møtet til å gå i resepsjonen å mase; regninga jeg hadde fått da jeg sjekket ut var altfor høy, og kampen for å få tilbake pengene var ikke helt enkel. Og når vi endelig var blitt enige var det ingen som hadde nøkkel til pengeskuffen, dermed ble det enda flere turer til resepsjonen i påvente av at "person med nøkkel" skulle dukke opp. For pengene kunne ikke tilbakeføres til kortet, jeg hadde "feil" type kort må vite.
- Tilbrakte jeg mange timer på Gardermoen i og med at SAS sitt kveldsfly til Kirkenes ikke går på vinteren.
- Møtte jeg personale på Gardermoen som ennå ikke har lært ordet serviceinnstilling.
- Fikk jeg endelig kjøpt lader til mp3-spilleren.
- Fikk jeg hele raden for meg selv på SAS'en. Tid for rødvin, potetgull og dokumentlesing.
- Var selvfølgelig flyet til Vadsø forsinket.
- Møtte jeg noen jeg tidligere har vært kontaktlærer for og som skulle hjem til morens begravelse. Og plutselig ble alt det som hadde skjedd meg tidligere denne dagen så uendelig lite viktig...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
