Blå himmel

Til tross for polare lavtrykk, uvær som har herjet og veier som har vært stengt, så det slik ut ved Vadsø lufthavn fredag 25. mars kl. 07.35: Hva er problemet?

Ja takk, begge deler

Jeg har vært medlem av Utdanningsforbundet siden 1. februar 1996. (Det het noe annet da, men never mind.) Ble vervet av en høylydt kjøretøy-lærer fra Grandiosaland...

Med unntak av et par lysvåkne glimt rett etter årtusenskiftet har jeg vært et sovende medlem. Stilt opp på klubbmøter, og hadde jeg blitt bedt om å skrive referat hadde det nok stått: Bla, bla, bla. (Eller motivasjon som det også kalles.)

Høsten 2007 skjedde det plutselig noe. Jeg sa ja til å være tillitsvalgt. Og jaggu måtte man sitte i lokallagsstyret også. Hva jeg finner på!

Det ble to og et halvt år som tillitsvalgt på to ulike arbeidsplasser. Forsåvidt interessant og lærerikt, men av og til fikk man innblikk i ting man ønsket man aldri hadde sett.

Snart har jeg sittet fire år i lokallagsstyret. I Utdanningsforbundet har jeg vært medlem, pedagog, tillitsvalgt, andre, fas, skoleledere... Det øyeblikket man forlater rettebunker og tavle mister man tilhørighet i Utdanningsforbundet.

Det begynte med tillitsvalgtskolering høsten 2007. Av over 40 stykker var vi bare to fra videregående. Jeg slet med å finne meg selv i alt dette barnehagepratet. Så ble jeg Andre. Og falt mellom stoler. Plutselig ble Andre FAS. Men fortsatt mellom stoler.

Ved forrige lønnsoppgjør slet jeg fryktelig med å være noe sted i nærheten av å kunne identifisere meg med en fagforening som er imot lokale lønnsforhandlinger. Jeg var da i kap. 5 og hadde hele min lønnsdannelse gjennom lokale forhandlinger. Jeg var altså medlem av en fagforening som var mot medlemmer som meg. Man kan få hikke av mindre!

Derfor er min tid i lokallagsstyret over til sommeren. Jeg har fått nok av barnehage, kommune og grunnskole. Jeg har ikke vært på klubbmøter siden jeg byttet jobb.

I dag landet et nytt nummer av Forbundsnytt i postkassa mi. Nederst på s. 5 kan man lese følgende: "Lederne kontakter tillitsvalgte på samme måte som andre medlemmer, men er i mindre grad med på klubbmøtene. Nær halvparten av ledermedlemmene har vurdert å melde seg ut av forbundet. (...) Seks av ti oppgir at forbundet ikke ivaretar yrkesgruppen de tilhører godt nok som årsak til at de har vurdert å melde seg ut." (Om medlemsundersøkelsen 2010)

Noe av det første jeg gjorde i min nye jobb var å gi tillitsvalgte beskjed om at jeg kun kommer på klubbmøter hvis jeg blir bedt om det. Men da vil jeg vite om jeg kommer som leder eller som medlem. Ja takk, begge deler er ikke et alternativ!

Det er kanskje noen som synes det er slemt av meg å ta dette opp her. Men da kan jeg informere om at jeg i fjor glupet mye av dette ut over fylkessekretæren. Stakkars mann.

Idrettsfolk er galne

Da jeg gikk på skolen hatet jeg gymtimene. Jeg avskydde aktivitetsdagene. Jeg misliker intenst alt som ligner det minste på masing om hvor fint det er ute i skogen og oppe i trærne. Misforstå meg rett; jeg kan godt gå en tur i skogen eller på fjellet så lenge jeg får gå i mitt eget tempo, og ikke i en klynge med x antall folk ledet an av en som tror alt er en konkurranse hvor det gjelder å komme, ikke bare først, men gjerne en time før de andre.

Jeg synes sportssendinger på TV er usannsynlig kjedelig. Da går jeg heller på vaskerommet og ser en god sentrifugering. For hvorfor skal det være så gjevt å være god i sport? Hver utøver har jo et støtteapparat rundt seg som duller og daller med dem og passer på at de ikke blir forkjøla hvis noen uforvarende bytter ut en 60 W lyspære med en 40W.

For hvorfor tar man fram det store, stygge nasjonalistiske dyret i seg og roper "Seier'n er vår" når de fleste ikke har gjort annet enn å stå der og glo? I perioder har jeg de siste dagene vært rimelig flau over å være norsk... Det blir ikke bedre av at de på død og liv skal hoppe opp og ned hele tiden...

Det er ikke det at det er så ille å være flink i idrett. Men hvorfor er det så mye bedre enn alt mulig annet? Det finnes mengder av folk vi aldri hører om som gjør utrolig gode prestasjoner. Hva med dem? Selger de ikke?

En annen ting som provoserer meg med idrett er all tiden det tar på TV. Før start må det være minst to timer med synsing om hvordan dette kommer til å gå, intervju med tanter, onkler, søskenbarn på Gjøvik og klassekompisen fra attenhundreogdentid. Så skal utøverne ut å traske på ski, spille ball eller hva det nå er de gjør. Etterpå kommer en oppsummering som er minst dobbelt så lang som selve idretts"begivenheten". Pussig. Det virker som det er noen som trenger å få det inn med teskje. For det hadde blitt støy om man hadde drevet på på samme viset med f.eks. Criminal Minds eller Frusterte Fruer! Noen ting er viktigere enn andre ting - så lenge idrett er viktigst. Sånn er det visst bare...

Det minste jeg synes man bør forvente av idrett er at de fornyer seg. Man trenger nye kommentatorer. Jeg foreslår at Per Inge Torkelsen får jobben til Arne Scheie med øyelikkelig virkning. Dessuten trenger man noen nye idrettsgrener. Jeg vil gjerne bidra med følgende forslag til vinteridretter: slalomskyting, hopp unormal bakke, utfor med skibytte, jaktstart hopp og kombinert halfpipe. (Ikke all idrett er like forståelig...)

Når det er sagt må jeg si at jeg angrer på at jeg ikke var frivillig under ski-VM i Oslo. Jeg skulle så gjerne hatt ansvaret for skiene under øvelsene med skibytte. Så kan man jo gjette tre ganger hvem som ikke hadde klart å motstå fristelsen til å stokke om på alle skiparene. Man har ikke mer moro enn man lager sjøl!

Selv om ski-VM snart er over regner jeg med at TV-skjermen kommer til å renne over av idrett i søkk og kav. Ikke bare er det kjedelig. Det er også trist. Jeg vil mye heller høre om de personlige seierne som foregår langt unna stadion og som gjerne utøves av folk som ikke vet hva som er foran og bak på en ski.