B-mennesker tar også eksamen

Jeg har fått, eller kanskje snarere påtatt meg, oppgaven med å drifte eksamen på skolen. Det er for så vidt ikke noe stort problem. Ikke nå på høsten hvor kandidatene jevnt over er få og kodene overraskende mange.

Men, en dag, en eller annen grytidlig morgen på ungdomsskolen, ble jeg plutselig B-menneske. Plutselig, helt over natta, ble det steike umulig å stå opp når vekkerklokka ringte. Øynene ble noen små glugger som slapp inn litt dagslys, ikke egnet til navigasjonsbruk. Og dermed var det gjort. Aller helst vil jeg sove til jeg våkner av meg selv. Da snakker vi 11-ish. Eksamen starter klokka 9. Blank. No more, no less. Og før det må jeg ha stengt internett, tatt ut dagspassord, åpnet eksamensrommet, gitt oppstartsinfo til kandidatene, bla, bla, bla.

Og det er her helvetet åpenbarer seg i egenskap av en vekkerklokke på en Samsung Galaxy S2. Hver dag, når det er eksamen, ringer helvetet klokka 06.15. Det er jo midt på natta! For sånne som meg. Som helst vil sove til 11-ish.

Og hvis jeg, en dame i min andre trassalder, klager, hvordan må ikke denne ungdommen ha det? Når Utdanningsdirekterotet drar de ut av senga og på eksamen grytidlig en mandags morgen? (Var det ikke egentlig da vi skulle vasket vårt tøy? Eller hvordan det nå var det sangen gikk?) Og som om ikke alt var galt fra før av, så blir det enda verre av at det i dag var eksamen i matematikk! Finnes det noe verre? Tidlig en mandags morgen?

Derfor synes jeg, når både eksamensansvarlig og kandidatene er B-mennesker, at vi burde søke fylkesmannen om dispensasjon om å få starte eksamen klokka 12 i stedet for. Kanskje er det det som gjør underverker i forhold til frafall og fullføringsgrad i Finnmark?

Stearinlys og fyr i ovnen

Forkjølelsen har festet grepet. Den yppet seg allerede på onsdag, men det var først fredag jerngrepet kom. Jeg hoster som en tuberkulosepasient i sin siste uke. Jeg nyser så voldsomt at katta til naboen er mer nervøs enn vanlig. Og jeg har en hes, sexy stemme som skulle tilsi at jeg hadde vært på fest i en uke. Hadde det bare vært så vel…

Men jeg er heldigvis ikke mann. Jeg har ikke ringt begravelsesbyrået eller skrevet testamente. Jeg fabler ikke om at jeg nok kommer til å dø, og at det er fryktelig, fryktelig synd i meg.

Derimot har jeg brukt helga til å handle mat, vaske klær, støvsuge, lese aviser, skrive et par jobbmail, vaske opp, brette klær, fylle diesel, lage middag. Heldigvis er jeg ikke mann. Jeg drar sikkert på jobb i morra.

Og når man er alene hjemme en søndag ettermiddag, hva er vel bedre enn å
- finne fram et ukeblad
- komme på at man har julemarsipan i skapet
- lage en kopp te
- tenne stearinlys
- fyre i ovnen
Og når roen så har senket seg, og man er i ferd med å bli akkurat passe kvalm av marsipanen… Da brer det seg en lyd, som stiger og stiger, blir til et vedvarende, sammenhengende drønn så ille at jeg begynner å lure på hva jeg gjør hvis stuevinduene knuser nå.

November har vært snøfattig. I går kveld snødde det noen store, bløte filler en stund, og i dag tidlig ble jeg vekket av regnet. Det har resultert i et slapsete hålkeføre som får de fleste til å holde seg innendørs.

Alle med elementære norskkunnskaper vet at de fleste ikke er lik alle. For det er selvfølgelig noen. Det er det alltid. Noen.

Noen starter snøscooteren sin og lager et helsikes spetakkel i den tro at andre blir imponert. Andre blir ikke imponert. Andre ser ikke vitsen med å kjøre scooter i slapseføre på offentlig vei. Andre får lyst til å sørge for at scooteren lider en langsom og pinefull død.

For jeg er heldigvis ikke mann. Jeg vet at jeg ikke dør av forkjølelse. Jeg får bare kort lunte. Veldig kort lunte.

Gamle dager

Denne uka har jeg brukt ganske mye tid på å gå gjennom gamle negativer og bilder. Mye har gått til digitalisering. Det har blitt viktig å ta vare på minner.

Før i verden var bildene så få og så sjeldne. Jeg fant dette her på pc-en min. Det er ca. 100 år gammelt. Det viser mormoren min, søsknene og foreldrene hennes – og er vel så langt unna Instagram som det er mulig å komme: