Alltid beredt?

Mandag 27. desember, utsikt mot sør:Samme dag, utsikt mot øst:
De spiser av skogene mine!

For 364 dager siden skrev jeg et blogginnlegg med tittelen: "Om å kaste lys over jula." I grove trekk handler det om vår familietradisjon lille julaften: To pakker juletrelys skal på treet, lysene i en av pakkene virker ikke. Dette vekker stor oppstandelse og frustrasjon i heimen. Enough said.

Derfor hadde jeg tenkt at jula 2010 skulle bli et vendepunkt. Jeg hadde med meg en ekstra pakke juletrelys i bagasjen! Og ganske riktig. Jula 2010 ble første gang jeg monterte sammen et kunstig juletre. Første gang det var jeg som satte lysene på treet. Og første gang alle 32 lysene virket på første forsøk.

Det er da man bør tenke at dette er for godt til å være sant.

For det var det jo.

Er det ikke det ene, så er det det andre. Alt vann på badet som egentlig skulle ned i avløpet ville nemlig mye heller utover gulvet. Utmerket timing var det og...

Barndomshjemmet mitt sto ferdig i 1962. Ti år senere fikk huset to tilbygg; et av dem var badet. Derfor ble ikke avløpet til badet ført sammen med avløpet til kjøkkenet og vaskerommet. Det var ikke noe problem. Ikke før man fikk septikktank for en drøy måned siden. Da var det ingen som tenkte på at badet hadde separat avløpsrør... Egentlig er det noe ordentlig dritt.

Derfor er jeg nå litt i villrede om hva jeg skal ha i beredskapsbagasjen neste jul. Avløpsrør må vel sjekkes inn som spesialbagasje?

Somewhere over the rainbow

For noen år siden så jeg en dokumentar om Eva Cassidy. Hun var en amerikansk sanger - mest kjent for sin versjon av "Somewhere over the rainbow" I 1996 døde Eva Cassidy av kreft, bare 33 år gammel. Historien hennes gjorde dypt inntrykk.

I morgen skal jeg delta i minnestund for en kollega som døde av kreft knapt 42 år gammel. På vegne av elevene skal en av jentene i 2A synge nettopp "Somewhere over the rainbow" - for en kvinne som gjorde inntrykk på alle hun møtte.

Døden er ingen avskjed

Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?

Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet:
Uendelig nær er du alltid her
Er de døde bestandig her og nu
I evig lys over hverdagens skritt
på jorden.


Erling Christe (1960)

I kulissene med Studiebesøksprogrammet

Å skulle ta seg fra Øst-Finnmark til Portugal er ingen enkel oppgave. Særlig ikke i november. Og i alle fall ikke i helgene… Like fullt begynte reisen lørdag 13. november, til Gardermoen, og så videre utenlands på søndags morgen. Søndagen ble bare den første av flere ekstremt lange dager.

Programmet var lagt slik at det var avreise fra hotellet i Evora rundt kl. 08.30, og da var man ikke tilbake igjen før etter kl. 23. Ikke et minutt alene. Studiebesøk er ikke for pingler. Men så er man heller ikke vant til 2 timers lunsjer, gjerne 4 retter (og visstnok det portugiserne kaller ”a light meal”) og med vin på skolen, blant elevene, i skoletida.

Blant de tingene jeg lærte på denne turen er hvordan det må være å være kongelig. Først reiser man lenge. Så kommer man fram og hele bygda møter. (På en av skolene stilte bygdekoret opp og sang, prest og ordfører var der, det samme var kommunalråden og alle lærerne. Kvinnene i bygda hadde bakt hele natta før.) Deretter er det møter og forelesninger. Dobesøk er det ikke lagt opp til. Man får gaver og spiser før man vinker, smiler pent og drar videre.

Det at dagene er så hektiske og tettpakket var en øvelse. Man er tett på folk man ikke egentlig kjenner, man hører dårlig engelsk overalt og smiler høflig og oppmerksomt til krampa tar en. Samtidig lærer man utrolig mye. Ikke bare om skolesystemet i det landet hvor man befinner seg, men også om praksis og erfaringer som gjøres i de ulike deltakerlandene. Det gjør at man får reflektert over egen praksis, og får tilbakemeldinger på de rutinene man selv opererer med. For eksempel er det i flere land helt uhørt at skoleledere eller eiere, evt. andre eksterne, ikke skal kunne komme inn og høre på undervisningen og evaluere både den og læreren. I Norge er det jo allment akseptert at læreren er privatpraktiserende på godt og ondt.

Men man lærer også om vertslandets kultur og mentalitet. I Portugal betyr setningen ”Vi må skynde oss, bussen venter” egentlig ”Bussen går snart, men vi kan godt stå her og snakke i ti minutter før vi begynner å rusle”. Etter hvert begynte vi å operere med tidsbegrepet ”Portugese minutes”… Det var også interessant å se hvordan portugisere klumpet seg sammen når vi skulle spise. De ville helst ikke blande seg med oss andre. Hele tiden unnskyldte de seg for sin dårlige engelsk; noen burde fortalt dem at det i alle fall ikke er slik språkferdigheter blir bedre.

Evora er på UNESCOs liste over kulturminner. Derfor var det synd at det ikke var lagt opp til mer tid for å se seg om i byen. (Og hvorfor tenkte ikke portugiserne på at vi kunne svidd av litt mer oljepenger...?) Arkitekturen i Evora er spennende, alle husene hvite, gatene brosteinslagt, smale og enveiskjørte.

Imidlertid fikk vi en kort omvisning i ”The Chapel of Bones” en av dagene. Det gjorde inntrykk. Kapellet er stort sett bygd av menneskebein; det er ingenting for den lettskremte… Etter omvisningen i kapellet hadde vi et par fritimer, så jeg pluss deltakerne fra Oslo, Stockholm og London bestemte oss for å gå tilbake til hotellet via katedralen. Ingen av oss var særlig kjent i byen; når skulle vi fått tid til å bli det liksom? Men vi ruslet av gårde og skravlet. Med unntak av svensken var resten av oss damer. Plutselig var svensken vekk: ”We’ve lost the tall Swede.” Hun fra Oslo gikk for å se etter han. Tilbake sto jeg og en av Her Majesty’s Inspectors fra London. Ingen av oss ante hvor vi var. Alt jeg hadde var adressen til hotellet på en lapp i veska.

Oppbruddet kom på fredagen. Programmet var slutt og de fleste dro hjem, noen dro til Lisboa og et par av oss ble igjen i Evora. Vi hadde blitt advart om at hjemreisen kunne bli problematisk på grunn av NATO-toppmøtet som foregikk i Lisboa den helga. Selv tok meg meg inn til hovedstaden på lørdag formiddag. Det gikk helt fint. Bortsett fra at bussen fra bussterminalen til flyplassen aldri dukket opp. Det endte med at jeg delte drosje med en portugisisk dame som hadde bodd de siste 15 årene i Tyskland. Det mest bekymringsfulle med det var at jeg snakket bedre tysk enn henne… (Og jeg kan finne på å si ”Guten Tag, durch, für, gegen, ohne, um” i en og samme stening.) Men tror du ikke vi klarte å huke den antakeligvis eneste drosjesjåføren i Lisboa som snakker svensk! Flyet mitt skulle gå i femtida på ettermiddagen, så jeg hadde god tid. Jeg skulle fly med Lufthansa til Oslo via Frankfurt. Men på grunn av NATO-møtet havnet flyet mitt bakerst i køen, det oppsto forsinkelser og det endte med at jeg sov fire timer på et flyplasshotell i Frankfurt den natta. Søndag morgen spiste jeg frokost på flyplassen mens jeg så på tysk politi som vandret rundt med automatvåpen. Ikke helt det man er vant til fra Vadsø lufthavn for å si det sånn. Terrortrusler er heller ikke for pingler.

Jeg landet på Gardermoen foran ruta, og det var under halvtimen siden flyet mitt til Kirkenes hadde gått. Derfor var det surt at ombookingen min var sånn at jeg hadde 11 timer å vente. Heldigvis hadde jeg næringsvett nok til å ta dagrom på SAS-hotellet. Flyet til Tromsø var etter hvert 50 minutter forsinket. Like før boarding ble jeg ropt opp på callingen. De hadde plutselig bestemt seg for at jeg skulle være med SAS’en til Alta i stedet for Tromsø. Samme for meg. Jeg ville bare komme meg lengst mulig. På www.yr.no var det nemlig sendt ut ekstremvarsel for Øst-Finnmark den natta… I Tromsø var det brøyting og avising og vi var faretruende langt bak ruta. Hadde jeg skulle byttet fly her, hadde jeg ikke kommet meg videre; melkeruta hadde allerede dratt. Sikkert på grunn av den dårlige værmeldinga; de bruker ellers å vente. Etter to forsøk landet vi i Alta. Widerøe var der fortsatt, og 15 minutter senere satte vi kursen mot Vadsø. Da var klokka 00.50. Jeg sto opp 04.45… Når vi landet i Vadsø ble overgangen brå for en som har tilbrakt den siste uka i ca. 15 plussgrader. Det var snøskavler, fokk og ufyselig. Og selvfølgelig kom ikke kofferten. Jeg var hjemme kl. 01.50. Uten koffert. Uten tannbørste. På flyplassen sa de at kofferten min er i Alta og at den ville komme med flyet kl. 08.15. Etter å ha sovet et par timer sjangler jeg på jobb. Nettsidene til Widerøe er ikke oppdatert, og jeg bestemmer meg for å kjøre til flyplassen for å sjekke. Halvveis dit fyker det så ille at jeg angrer på at jeg la ut. Hadde jeg ikke visst hvor avkjøringen til flyplassen er, hadde jeg aldri funnet den. Flyet fra Alta kom seg aldri ned i Vadsø, men fortsatte rett til Tromsø. Kofferten min er mer reiseglad enn det jeg setter pris på… Først rett etter klokken 19 på mandag fikk jeg kofferten min…

Så hva har jeg lært?
- Studiebesøk er utrolig nyttige. Man er gjerne ganske alene om sine ansvarsfelt og har få å dele erfaringer med der man jobber til daglig. Derfor er det nyttig å få diskutert med personer som møter akkurat de samme faglige problemstillinger som en selv, men som kanskje har andre faglige tradisjoner – som setter dine egne i perspektiv.
- Det er lurt å velge steder hvor det er mulig å benytte direkteruter fra Gardermoen.
- Vær rustet mot uvær!
- Kulturforskjeller går ikke over. Man må tilpasse seg.
- Det morsomme britiske uttrykket “Pinning jelly on the wall”. Det passer i de fleste klasserom…
- Jeg fått en litt annen oppfatning av hvordan man jobber med og implementerer kvalitetssystemet i praksis. Dette kommer jeg til å plage mine omgivelser med.
- Ha alltid det mest nødvendige i håndbagasjen. Noen kofferter er opprørske og legger ut på langtur alene og uten trening…

Antakeligvis søker jeg igjen. Men neppe til neste år. For det er helt klart en opplevelse utenom det vanlige. Anbefales. Men ta gjerne noen feriedager etterpå… Om ikke annet så for å være litt alene.

FunTheory

Utsikt fra Widerøe i dag

Plutselig en dag i oktober

Tirsdag 26. oktober var det min tur til å skrive i Vadsødagboka. Endelig har jeg somlet teksten ferdig... Og den kommer her.

Vadsø, 26. oktober 2010:

Det som tegnet til å bli en helt vanlig tirsdag begynte dårlig, og ikke minst, altfor tidlig. Rundt halv tre på natta starter røykvarsleren på soverommet å pipe om at nå er det på tide å skifte batteri. Jo da, det er viktig med brannsikkerhet, men det må da være mulig å produsere røykvarslere med i alle fall et snev av høflighet?!

Og da er det like greit å starte dagen på forholdsvist lavt blodsukker… En banan og en blåbæryoghurt til frokost noen timer senere. Det mest positive man kan si om mine frokoster er at de som regel er stående buffeer…

Klokka er et sted mellom åtte og halv ni. Gradestokken viser to beinkalde minusgrader. Sola er i ferd med å komme opp, og i og med at det nesten ikke er noen skyer på himmelen får den boltre seg temmelig fritt. Likevel er det altfor lite løv på trærne til å få den gode høststemningen. Man føler at vinteren er i ferd med å feste grepet. Bakken ser bar ut, men de som setter av gårde som om den var nettopp det får seg kanskje en overraskelse. For veier og gater, fortau og gangstier er dekket med en tynn ishinne; det er skummelt glatt.

Jeg er inne i min siste arbeidsuke på Fylkesbygget, og det er veldig mye som skal gjøres. Det aller viktigste er å skrive ferdig fire saksframlegg til Kompetanseutvalgets møte i slutten av november. Det blir mye papir fra meg denne gangen! Når jeg trenger skrivepause rydder jeg i permene med hard hånd; jeg skal jo tross alt flytte ut av kontoret nå på fredag. Jeg rekker også en tur innom videregående som blir min nye arbeidsplass fra og med mandag i neste uke.

Lunsjpausen blir kort. Som vanlig ender jeg opp med rundstykke med laks og egg fra kantina. Og en kopp te selvfølgelig. Det er ikke dagens første kopp og blir på ingen måte dagens siste.

Etter hvert leverer jeg fra meg tre av saksframleggene til godkjenning. Jeg finner ikke tiltakslysten for å begynne på det fjerde, så resten av arbeidsdagen går med til rydding av kontoret og litt knasking av frukt innimellom.

Været har vært fint hele dagen. I halv fire-tiden har det begynt å bli mørkt. Solnedgangen farger Varangerhimmelen i flere nyanser av gult og rødt. Et lett skydekke har begynt å komme, og også skyene får farger av sola. Den har til og med klart å tine en god del av det islaget som var en større utfordring på morgenkvisten.

Etter en handletur på Kiwi i femtiden kommer jeg hjem til tomt hus.

Vaskemaskinen gikk i gaiken for en uke siden og vi har lånt en annen så lenge. Selvfølgelig må jeg teste ut den lånte vaskemaskinen; det har tross alt hopet seg opp med skittentøy. Føler meg skikkelig lur der jeg står på vaskerommet og ser hånddukene danse rundt inne i maskinen; skikkelig ut-på-landet syssel. Tro om sentrifugeringen er like spennende, og om jeg heller skal prioritere denne foran TV’en i kveld…

Dagsrevyen har juks og bedrag som hovedoppslag. Først er det fiskefileter som sprøytes full av vann (som gjør at vi betaler for vann vel så mye som fisk) og kjemikalier (for å gi ”frisk” farge) før den selges til forbrukerne. Deretter er det Sp-statsråder som må svare for seg i forbindelse med pengegaver. Ingen av dem får noen som helst sympati hos meg.

Men woken jeg spiste til middag mens jeg kikket på TV’en var god. Det gjorde heller ingenting at det ble et glass italiensk rødvin til maten…

Siden man ikke kan sitte i sofaen hele kvelden bruker jeg tid på å sette på plass noen gamle bøker som ble hentet i et stabbur i Nesseby for noen uker siden; to serier utgitt på 50-tallet på noe som kaller seg Essforlaget. Ingen kjente forfattere; det er en form for eventyrfortellinger fra fjerne himmelstrøk. Sikkert datidens populærlitteratur – fra den gangen verden var stor og kartet fortsatt hadde uoppdagede flekker.

I og med at det er tirsdag avsluttes kvelden med TV2 og amerikanske serier. Før jeg legger meg setter jeg nytt batteri i røykvarsleren i trygg forvisning om at til neste år er allting glemt og at jeg nok en gang blir vekket midt på natta av en usivilisert røykvarsler som vil ha nytt batteri langt utenfor vanlig kontortid…

Det är vackrast när det skymmer

Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.

Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt i från.
Allt är givet
människan som lån.

Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
inom kort skall allting tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra -
ensam utan spår.


Pär Lagerkvist

End of the line

Når vekkerklokka ringer i morgen tidlig er det klart for siste arbeidsdag på Opplæringsavdelinga. Jeg har jobbet der i to år og tre måneder, men på mange måter føles det som om jeg nettopp har begynt.

Jeg har prøvd å sette meg ned å reflektere over det veiskillet jeg nå står ved, men har liksom ikke krefter. Jeg er utrolig sliten! De siste par ukene har jeg skrevet fire politiske saker som skal legges fram for Kompetanseutvalget i slutten av november. Bare vedleggene på disse fire sakene er 165 sider til sammen. Jeg blir helt matt.

I morgen skal det være kaffe og kaker kl. 13.30 i forbindelse med at jeg slutter. Det er forventet at man sier noe ved slike anledninger. Jeg aner ikke hva jeg skal si jeg. Da er det lettere med den e-posten som går ut til sentraladministrasjonen, rektorer og assisterende, kontorledere, nettverkskoordinatorer og opplæringskontor; jeg skal gjøre det som er best, nemlig fatte meg i korthet. Og på fellesmøtet på videregående på mandag er jeg forberedt på at jeg skal presentere meg selv. Det er også helt uproblematisk. Bortsett fra at jeg kommer til å få spørsmål om hvorfor jeg kom tilbake... Vet ikke helt hva jeg skal svare på det. Sånn helt egentlig.

Kontoret mitt på Fylkesbygget er så godt som ferdigrydda. Jeg har fått nøkkel til kontoret jeg skal ha på videregående og har plassert saker og ting der. Jeg har fått admin-tilgang til Fronter, tilgang til SATS, meldt meg på SATS-kurs, fått bestilt bærbar pc og dokking, kontaktet FunnIT angående nettsidene jeg skal redigere... Er det rart man er sliten? Og innimellom alt dette forbedrer jeg turen til Portugal. Ikke så helt enkelt å få til en 15 minutters PowerPoint om kvalitetssystemet in English.

Ellers så har vaskemaskinen gått i gaiken, og vi har lånt en til midlertidig bruk. Fint det, bortsett fra at den lånte gjør at det av og til begynner å pipe jordfeil i sikringsskapet. En ulykke kommer alltid to og to som det heter. (I og med at en ulykke ikke kommer alene, må den jo komme to og to...??) I tillegg kom vinteren i natt. Fortsetter det slik må det snart måkes. Og selvfølgelig er jeg alene hjemme i neste uke. Jeg har ikke lyst til å ønske meg snøfreser til jul...

Men tilbake til den fordømte vekkerklokka og morgendagens lille tale. Jeg har lært utrolig mye den tiden jeg har vært på Opplæringsavdelinga. I en såpass liten avdeling med så mange oppgaver blir det stor bredde i ansvarsområdene og det er veldig lærerikt. Jeg tror jeg tenker helt annerledes om videregående opplæring nå. Jeg tror også jeg har forandret meg mye, og at flere kommer til å bemerke det når jeg er tilbake på videregående. Men jeg har et stort problem i arbeidslivet: Jeg får ting gjort. Og hvis du som sjef trenger å få noe gjort, hvem går du til da? Til de som har lite å gjøre eller til de som har mye å gjøre? Jo, man går til de som har mye å gjøre for de får ting gjort. Der er vi ved sakens kjerne. Utakk er verdens lønn. I morgen er de lokale lønnsforhandlingene over. Gjett hvor mye jeg får.

Det var da som...!

Egentlig hadde jeg planlagt at dagens innlegg skulle være om et irritasjonsmoment som krysset min vei i går. Men sånn blir det ikke. Det innlegget får komme en annen dag. For under handleturen for en drøy time siden kjøpte jeg med meg nyeste utgave av Varangeren. Det burde jeg aldri ha gjort...

Som kjent så er jeg en sånn en som lar meg provosere, irritere osv. (Slå opp i synonymordboka selv.) Derfor er det nå overhengende fare for sarkasme og ironi. Jeg er redd dette ikke kommer til å bli særlig pent.

I dagens Varangeren står det et innlegg med tittelen "Færre videregående skoler - nei takk". Jeg er sikker på at man kunne observere røyk komme ut av ørene mine når jeg leste det... Innlegget tar utgangspunkt i en artikkel i avisa Finnmarken her om dagen, hvor temaet var en av sakene Kompetanseutvalget hadde oppe i sitt møte 28. september, nemlig Opplæringsutredningen.

Men la oss gå til dagens innlegg, forfattet av en lokalpolitiker jeg ikke har hørt om før:

• "Jeg trodde ærlig talt at debatten rundt den videregående skolen i Finnmark var lagt død for en stund (...) Nå er denne debatten høyst aktuell igjen." Velkommen etter min gode lokalpolitiker. Vedtaket om å lage Opplæringsutredningen ble gjort 18. november 2009; sak 09/21. Altså for 11 måneder siden. Fint at man følger med.
• "Og nå kan man faktisk ende opp med bare tre videregående skoler i fylket." Ja, dette er modell A. Men så har vi modell C som sier at vi fortsatt skal ha 8 videregående skoler - altså akkurat samme antall som nå. Det heter jo: De fleste bekymringer blir det ingenting av...
• "Frafallet i den videregående skole har da også vært hett debattert, men ikke noe mer. Ingen konkrete tiltak er kommet for dagen." Skal vi nå se; vi har forskningsrapporten Bortvalg og gjennomstrømming i videregående skole i Finnmark som kom i april 2009 og vi har tiltaksplanen Flere gjennom som ble vedtatt av Kompetanseutvalget i mai 2009. Men det betyr vel ingenting. Heller ikke at både skoler og opplæringskontor er strålende fornøyd med tiltaksplanen... Så derfor regner jeg med at det ikke betyr noen ting at Finnmark fylkeskommune snart skal i gang med et større forskningsprosjekt i forhold til bortvalg. Forskningsprosjektet har vært ute på anbud, det var 4 tilbydere (solide aktører alle sammen), og en av dem fikk tilsagnet i går. Formelt sett er det ikke offentlig ennå, men jeg regner med at det snart blir en positiv nyhetssak.
• "Det viser seg faktisk at små videregående skoler har lavest frafall, og ikke store videregående sentere." Nei, jaså du. Skoleåret 2008/2009 hadde Nordkapp vgs. lavest bortvalg og Lakselv vgs. høyest. De er begge i mellomstørrelsen. Alta vgs., som er den største skolen, hadde 6,4 %; Tana vgs. og Vardø vgs. som de to minste hadde henholdsvis 9,3 % og 6,9 %. Så der gikk den teorien du. Den går enda mer når bortvalgsstatistikken for skoleåret 2009/2010 publiseres om en måned... Det vår kjære lokalpolitiker glemmer her er at på små skoler gjør den enkelte elev som slutter et enormt utslag på prosenten.
• "Man må få på plass større fleksibilitet, som gir elevene mulighet til å fullføre sin 3-årige videregående utdanning så nært som mulig der de bor." I Finnmark har det vært LOSA i mange år nå. Tenkte bare jeg skulle nevne det...
• "Finnmark fylkeskommune må la skolestrukturen ligge, og og heller se på kvaliteten i den videregående skole." Uff. Feil adresse. Det er ikke Finnmark fylkeskommune som bestemmer skolestrukturen, det er poltikerne - for vårt vedkommende Kompetanseutvalget (som forøvrig består av representanter og vararepresentanter til Fylkestinget). Dessuten har vi i halvannet år nå hatt fokus på kvalitet gjennom Kvalitetssystem for videregående opplæring i Finnmark. Skolene rapporterer to ganger i året; opplæringskontor og lærebedrifter en gang i året. Alle er fornøyde med arbeidet som gjøres, og mange gode prosesser er satt i gang rundt om.

Grunnen til at politikerne har bestilt Opplæringsutredningen er at de vil se på muligheter til mer hensiktsmessige løsninger for videregående opplæring og om det finnes mer økonomiske måter å drive på. Hva er så galt med å prøve å finne ut om skattepengene brukes best mulig?

Jeg kan godt begå en kvalifisert gjetning når det gjelder Opplæringsutredningen. Jeg tror ikke noen videregående skoler kommer til å bli lagt ned - særlig fordi man vil unngå å ha altfor mange borteboere. Men jeg tror at resultatet for flere av skolene blir at de ender opp med et noe annet fagtilbud enn det de har i dag. Det trenger jo ikke å være en ulempe for ungdommen.

Så jeg skulle ønske at før man går ut og skriver i avisa - uansett hvem man er og hvilken hatt man har på - så sjekker man litt fakta først. Det gir et mer profesjonelt inntrykk. Dessuten er det å gå foran med et godt eksempel for ungdommen; det er viktig å gjøre leksa si...

Helga

Det finnes vel ikke mer naturlig helgesyssel enn dette når man har satt i gang med å lese en finsk roman om selvmord?
All planken er hentet fram fra under hytta. Der har den ligget i minst 15 år. Bildet sier ingenting om den eimen av muse- og røyskattbæsj som åpenbarte seg da vi begynte å dra fram planken... Og i stabelen med bjørkelegger til venstre her bor det en musefamilie - storfamilie med mye innavl... Jeg har foreslått å ta med opp noen av bygdas katter slik at de kan ha fest.

La Vida Es Sueño

What is life? A frenzy. What is life?
A shadow, an illusion, and a sham.
The greatest good is small; all life, it seems,
Is just a dream, and even dreams are dreams.

The Farewell Tour

I går avsluttet vi den årlige skoleturnéen for å diskutere fravær, bortvalg, karakterer og Elevundersøkelsen. (Dvs. helt ferdig ble vi ikke; vi kom oss aldri til Alta sist onsdag pga tåke i Vadsø, og det utsatte besøket der kommer til å gå uten meg i og med at det er lagt til min nestsiste arbeidsdag på Opplæringsavdelinga.)

En av fordelene med skolene våre er at de er så få; åtte videregående skoler og en folkehøgskole. Det gjør at det er lett å skaffe seg oversikt og gå ned på detaljnivå. Den aller største ulempen er avstandene og all tiden det tar å reise.

Siden turnéstart 12. september har jeg tilbrakt 1236 kilometer bak rattet og vært med på ni flyavganger og ankomster. Jeg har opplevd tidens verste flytur pga vind. Jeg vært kraftig forkjølet og trodd ørene mine skulle stryke med ombord i Widerøe.

Jeg har opplevd idyll på kjøreturen gjennom Finland:
Og jeg har møtt noen besynderlige innfødte (?) på turen gjennom Karasjok:
Samtidig har det gått opp for meg at jeg skal slutte i jobben. På noen måter er jeg veldig klar for det, på andre måter ikke. Som skoleeier har jeg i alle fall vært på min siste runde på skolene.
12. oktober er det møte med fagopplæringskontorene. Da skal jeg snakke om årsrapporter og lærlingundersøkelsen. Og takke for meg.
Og plutselig er det over.

Det må seiast

I ly av dagens hendelser og det faktum at jeg i 20 av de årene jeg har levd har leid bolig av et eller annet slag, har jeg lyst til å sitere Husleielovens § 5-6:
"Leieren skal ha melding i rimelig tid før det foretas tilsyn eller vedlikeholdsarbeider. Før arbeider som nevnt i § 5-4 påbegynnes, skal leieren ha melding med frist som nevnt i § 9-6 første ledd."

Jeg gleder meg alt til neste gang Forsvarsbygg låser seg inn her uten å si fra på forhånd, uten en gang å ringe på først, for da skal jeg ta på meg mine skolefrøkenbriller og lese høyt fra nevnte paragraf. Det er på dager som i dag jeg er glad for mine 11 år med undervisningserfaring og tilsvarende 11 år med null skrekk for å være ei upopulær hurpe. Forøvrig kan jeg nevne at jeg ennå har til gode å tape en eneste diskusjon om Husleieloven. Faktisk har jeg lenge hatt lyst til å studere juss, og det kan jo fortsatt la seg realisere. Det er alltid morsomt å slå folk i hodet med disse §§...

En liten oppmuntring?

En ny arbeidsuke ligger foran oss. Snart er det lokale lønnsforhandlinger. Hva med å gi en kollega en klapp på ryggen?

Horisonter

I forrige uke var hele Opplæringsavdelinga i Kongsfjord. Den veien hadde jeg hittil ikke vært. Veldig spesielt landskap; jeg kommer nok tilbake en gang. Vi bodde på Kongsfjord Gjestehus. Dette er et veldig annerledes sted. Man føler seg hensatt til langt tilbake, rommene er tidsriktig møblert. Ingen TV. Lytt som bare det. Men likevel oppsiktsvekkende stille.

Landskapet er røft og robust. Skulle gjerne hatt tid til turer og utflukter. Det er en av grunnene til at jeg kunne tenke meg tilbake. En annen grunn er den berømte landhandelen som kun har åpent to måneder på sommeren. Faktisk frister stranda også; selv om jeg ikke har noen tro på at det noen gang blir levelige badetemperaturer der:På kvelden var det konsert inne i Berlevåg: "Høy himmel" med Musikk i Finnmark. Fin opplevelse, men jeg passer ikke inn i konseptet kirkekonsert...

Helt på bærtur

Det er alltid viktig å finne gode overskrifter. Derfor er overskrifta gjerne det siste jeg lager. Men ikke denne gangen.

Ei overskrift skal si noe om innholdet i teksten og skape forventning hos leseren.

De som nå forventer et utleverende innlegg hvor jeg sier min hjertens mening om en eller annen tulling som har krysset min vei tar feil.

For en gangs skyld er det mulig å ta noe jeg sier helt bokstavlig. Nedenfor ser man resultatet av to turer i Bergebydalen torsdag og fredag i forrige uke:

En dag i oktober

Dagens tittel er intertekstualitet for filologer...

Jeg har latt meg overtale til å bidra til Vadsødagboka 2010. Jeg valgte meg en dag i oktober. Vi får håpe det blir en dag som egner seg på trykk.

Det sko' ha vore sommar nå

Vi er i midten av august. I morgen er det tilbake på jobb etter ferien. Ute er det vind, regn og hele 4 plussgrader. Jeg pleier forkjølelsen som har plaget meg i snart en uke.

Værmessig har ikke Troms og Finnmark bydd på spesielt fin sommer. I alle fall har jeg og finværet sjelden funnet hverandre. For selv om fredag i forrige uke var varm og fin i Vadsø så var jeg altfor sylta til å bry meg om det.

Kanskje det var de brå overgangene man ikke tålte? Riga var mye varmere enn hva jeg hadde forventet. Lørdag 7. august var det 35 plussgrader der, og selv om det gir et pent bilde fra hotellets toppetasje så er det egentlig fullstendig uutholdelig. Derfor er det kanskje ikke så rart at lett regn, lavt skydekke og 12 plussgader da vi landet i Tromsø dagen etter resulterte i en forkjølelse som har gitt meg mulighet til å sutre i nesten en uke?

Tidshorisont

I dag er det 50 år siden mamma og pappa giftet seg her:

Utfordringer

Da var dagen kommet. Jeg skal straks komme meg opp av sofaen og kjøre bort på Fylkesbygget for å levere oppsigelsen. Den kom tidligere enn det jeg trodde da jeg først takket ja til rådgiverstillingen. Jeg går aldri inn i en ny jobb med den tanken at dette er den jobben jeg skal ha resten av livet. Jeg tenker at denne jobben skal jeg ha en stund, og så får vi se. Det var rett etter påske i 2008 at jeg returnerte underskrevne papirer på at jeg tok i mot stillingen som rådgiver på Opplæringsavdelinga. Da hadde jeg lagt bak meg et år hvor jeg hadde rukket å bli drittlei alt som hadde med undervisning å gjøre, og jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle holde ut et år til i klasserommet. Men jeg må innrømme at oppslag som dette i Finnmarken gjorde meg mer enn betenkt i forhold til hva jeg nå hadde begitt meg ut på...

Jeg kom til Opplæringsavdelinga med god og oppdatert kunnskap om videregående skole, en idé om forvaltning (stort sett innhentet gjennom et år som tillitsvalgt) og rimelig blank på fagopplæring. (Opplæringskontor? Hadde ikke jeg hørt om...) Kvalitetssystemet fikk jeg rett i fanget; spennende, men jeg hadde gjort det en god del annerledes om jeg skulle skrevet det i dag. Og dette RUP som plutselig landet hos meg... at det var? Så enkelt skulle det ikke være. Det var mye å skaffe seg oversikt over. Overblikksoppgaver som Flere gjennom, rapporteringer til Utdanningsdirektoratet og årsmeldinger havnet også hos meg. Det området jeg føler jeg har lært mest på er fagopplæring, og måten det skjedde på viser at det enkle ofte er det beste: Jeg har aldri lært så mye om fagopplæring som jeg gjorde de to ukene i mars i år da jeg var med på oppfølgingsbesøk av diverse opplæringskontor og lærebedrifter rundt om i Finnmark. Jeg har foreslått større omfang på disse besøkene til neste år.

Den tydeligste endringen er likevel min egen faglige sikkerhet som har kommet det siste året. De første par månedene på Opplæringsavdelinga spurte jeg om alt mulig, og ble i grunnen ganske sliten av det. Nå er jeg veldig selvgående og har også måttet ta en del veiledning av andre på avdelinga. Jeg merker at når jeg er ute og reiser eller deltar på politiske møter frykter jeg ikke lenger spørsmål som måtte komme. Jeg tror det er denne faglige sikkerheten jeg kommer til å savne mest når jeg nå skifter jobb. Jeg liker det ikke helt...

For som jeg sa da jeg var på intervju til avdelingslederjobben: "Jeg har en idé SATS" og "Jeg har en idé timeplanlegging". De som har tatt ex.phil. skjønner nok hva jeg mener... Derfor er min målsetting for det første skoleåret meget enkel: "Få det til å gå rundt." Alle kreative sprell som måtte ramle inn i hodet mitt får pent vente. For eh... altså... jeg har noen kreative idéer når det gjelder dette med timeplaner. Jeg har vært på to skoler (henholdsvis som lærer og som praksisstudent da jeg tok ped) hvor timeplanen ikke legges på administrativt nivå. Og jeg har likt det jeg har sett. Derfor har jeg lyst til å teste det ut... (Nei, så gøy. Jeg gjør meg selv overflødig i en del av stillinga... Heia haue! - Men det blir nok mer enn nok å gjøre likevel...) Men før man kommer så langt må det gjøres grundig forarbeid, så det kommer jeg nok til å pusle litt med i 2011. For jeg har kommet fram til at man like gjerne kan vente med å gjøre noen gigantgrep til man ser hva som kommer ut av den opplæringsutredninga Kompetanseutvalget bestilte i fjor (sak 09/21 - pkt. 9 i vedtaket) - og som skal være ferdig høsten 2011... Kanskje resulterer det i en helt annen skolestruktur? Dessuten har jeg oppdaget at dersom man gjør de timeplantekniske grep jeg ser for meg, og får det til slik at det gjelder hele skolen, så vil det ikke lenger være praktisk mulig å være delkurselev. Og det er jo en relativt interessant oppdagelse kan man si...

Så hvor lenge blir jeg i avdelingslederjobben? Si det. Ikke vet jeg. Noen har nemlig plantet den tanken hos meg at jeg burde søke rektorjobber. Og jeg har lekt meg litt med den tanken. Og vi skal ikke se bort fra at... For jeg har jo søkt lederstillinger før. Jeg har søkt jobb som oppvekstsjef i en forholdsvis stor kommune (egentlig bare for å se søkerlista og se hva som krevdes), men jeg trakk søknaden da jeg ble invitert til intervju. (Jeg ville ikke ansatt noen med så liten erfaring som det jeg hadde på det tidspunktet, og når ikke en gang jeg ville ansatt meg selv...) Jeg søkte og ble tilbudt jobb som avdelingsleder på en liten videregående skole for sju år siden. Jeg takket nei, delvis på grunn av at jeg ikke hadde lyst til å flytte dit, delvis på grunn av noe som ble ytret av skolens rektor under intervjuet.

Spørsmålet er vel heller om jeg søker jobb i Vadsø eller andre steder. For skal man være i Vadsø må man ta de mulighetene som byr seg. Her i byen vet jeg hvilke jobber jeg kunne tenkt meg, og jeg vet sånn høvelig hvor lenge det er til de som sitter der nå når pensjonsalderen. Hvis jeg da ikke, i et krampekreativt sprell, skulle finne på å bli min egen sjef?

Hyttetur i helga

Var på hytta fra fredag til søndag. Bildet er tatt søndag formiddag. Det sier imidlertid ingenting om at mygga der oppe er i ferd med å forberede verdensherredømme...

Ferie

Da er Tilstandsrapport for videregående opplæring i Finnmark 2009/2010 oversendt Utdanningsdirektoratet; kort oppsummert sier denne at det fortsatt står til liv. Jeg har skrevet meg på fraværstavla, lagt ferieperioden inn i MinTid og satt på fraværsassistenten i Outlook. Nå gjenstår det bare å lukke vinduet, slå av pc og lys, låse kontordøra og gå ut i fem ukers ferie som skal tilbringes i Vadsø, Tromsø og Riga.

Men før juli går over i august skal jeg innom kontoret igjen for å levere min oppsigelse.
1. november begynner jeg i ny jobb som avdelingsleder på Vadsø vgs. Men november blir også en spennende måned på en annen måte - for som det pleier å stå i horoskopene: "Du skal ut på en uventet reise." Hva det dreier seg om forteller jeg ikke nå!

Ekte Finnmarking?

Ekte Finnmarkinger går ikke i fjellet. De kjører. Sommer som vinter. Bærtur, jakt eller fiske. Finnes det ikke vei lager de en selv. Den kan godt gå parallelt med en annen vei. Det spiller ingen rolle. Det er kanskje naboens vei, og han er man ikke helt på talefot med.

Ekte Finnmarkinger mener det er en menneskerett å ferdes i naturen. Også når de blir gamle og dårlige til beins. Derfor må de kjøre. Ekte Finnmarkinger gjør som de alltid har gjort. Når det kommer nye lover og regler som de ikke liker, bruker man de gamle i stedet for.

Ekte Finnmarkinger har en god naturopplevelse når landskapet ser ut som en voldtatt potetåker, diesellukta river i nesen og det eneste som høres er motorlydene til et ukjent antall ATV'er.

Kanskje man om noen år må innføre begrepet ukulturlandskap?

Dagen i dag i bilder

Se ka æ fant!

Bollekinnan har æ fortsatt...

Feriemodus

Haugene med arbeid har begynt å minke og arbeidslysten er like lav som temperaturen. Dessverre tar jeg ikke ferie før halvveis ut i juli, og hadde det ikke vært for Utdanningsdirektoratets mas om rapportering kunne jeg sikkert tatt ut de 88 timene avspasering jeg har til gode før den tid.

Dette ser ikke ut til å bli sommeren for de lange reisene. Jeg skal selvfølgelig hjem en tur, men de 84 milene bak rattet blir en litt større prøvelse for hvert år som går. I tillegg skal sommeren brukes til å bygge hytte. Det vil si jeg har kun planer om å se på, kanskje male og sy gardiner. Jeg skal ikke ha skylda om tømmerhytta stables skjevt fra første stokk! Det er tross alt ikke mitt prosjekt; skulle jeg bygd hytte hadde jeg valgt en mer makelig løsning med byggesett nær sjøen. Bergebydalen er rett og slett ikke meg; man ser ikke havet! Og ser jeg ikke havet kan jeg ikke orientere meg og da har jeg ingenting der å gjøre. Så enkelt som det.

En sommer, forhåpentligvis ikke så veldig langt fram i tid, skal ferien legges til Nordvestlandet. Da har jeg tenkt å fly til Ålesund og så leie bil derfra. Det har seg nemlig slik at foreldrene til farfaren min kom fra området deromkring. Min farfars far vokste opp i Vanylven i Møre og Romsdal. Anne Malene, som han giftet seg med, kom fra Refvik i Sogn og Fjordane. Da jeg første gang så bilder fra Refvik ble jeg slått av hvilken idyll det må være en fin sommerdag, og hvor utrolig værhardt det må være når vinterstormene står rett på fra åpne havet. Nylig ble Refvikstranden kåret til Norges fineste strand. Ikke ufortjent. En sommer pakker jeg sandalene og setter kursen dit.

The future's so bright...

I dag leste jeg et intervju med tre lærerstudenter og deres veileder. De kommer blant annet inn på hvordan ungdom i dag er mer opptatt av å bli kjendiser heller enn å få seg et samfunnsnyttig yrke: "Det største problemet i dag er at mange er så opptatt av selvrealisering at de drukner i sitt eget navlelo." Her har vi språklige bilder etter min smak! Samme tema kan man lese om i flere nettaviser; de kan "avsløre" at svært få mannlige fotballspillere har høyere utdannelse. Tro meg, det har de aller fleste skjønt for lengst...! Det frister å si som Per Inge Torkildsen: Gi ungdommen ei flaske sprit før idretten tar dem!

Så meget lærdom...

Plutselig gikk tankene tilbake til dagene i klasserommet og ved rettebunkene. Spørsmålet om hvor mye fravær som kan tåles uten at karakterer ryker stilles ved hvert karakteroppgjør rundt om på skolene. Skal ikke ungdommen lære at om du ikke gjør det du skal får det konsekvenser? Om fravær ikke får konsekvenser blir skolens resultat i forhold til gjennomstrømming godt. Og det er her byråkraten skal skyte seg selv i foten: Høy gjennomstrømming sier ingenting om hvorvidt læring har funnet sted. Det er selvfølgelig mulig at jeg har misforstått fullstendig, men jeg trodde selve grunntanken med skolen var at det var et sted å lære...

Et rom med utsikt...

The saga continues:Hva er det med meg og hotellrom? Er jeg satt på en eller annen svarteliste? Kanskje man skal se A Room with a View på nytt - for inspirasjon og perspektiv - eller noe i den duren...

Mulig sommerlektyre

I dag er det en plussgrad i Vadsø. Det har gått et par snøbyger. Sommerblomstene jeg satte ut 14. mai er nå plassert i gangen. Jeg har eksamen om åtte dager. Så hva er vel da mer naturlig enn å tenke på hva man burde lese i sommerferien. Foreløpig ser lista mi slik ut:

• Jeg kan ikke se at det er mulig å komme utenom Karl Ove Knausgård. Men bøkene hans er fryktinngytende svære. Upraktisk er det og. I verste fall blir jeg hekta.
• Nylig fikk jeg anbefalt den finske forfatteren Arto Paasilinna. Her kommer jeg garantert til å bli hekta. Helt klart min humor!
• Selvsagt er det obligatorisk med en lydbok på den lange bilturen hjem. 84 mil blir mer underholdende da. I år er det Karin Fossum som kommer til å holde meg med selskap.

Jeg gleder meg til å få lest mer! Men det er langt igjen til gamle høyder med to bøker i uka...

En smak av sommer?

I dag kl. 07.50 viste gradestokken utenfor kjøkkenvinduet 43 plussgrader. Men siden jeg har fått min rettmessige del av det norske tungsinnet tok jeg på meg både ytterjakke og skjerf da jeg gikk ut døra...

Jeg er visst kommet til feil klode... Her er så underlig...

Bruke penger på ny gradestokk??

Om å kjenne sin besøkelsestid

I dag tuslet jeg innom sentrum av Vadsø. Med sine 6100 innbyggere er Vadsø fylkeshovedstad. Gradestokken viste 16 plussgrader da jeg dro hjemmefra, og det må være årsbeste så langt i 2010. Værmessig har jeg altså ingenting å klage på (selv om jeg er pollenallergiker og gruer meg til at bjørka skal grønnes).

De som nå har gjettet på at dette er en pen innledning til en klage har gjettet riktig. Jeg skal komme med litt gift. Sarte sjeler bes finne en annen blogg å lese.

Byen er sjeldent full av folk denne nasjonaldagen. Rica Hotel har annonsert med kakebord. Det sitter folk ved fire - fem av disse bordene (noe som utgjør kanskje 20% belegg). Flesteparten av Ricas potensielle kunder sitter på plenen utenfor og nyter finværet. Når de ansatte på Rica kommer på idéen om å sette opp bord ute er det en halvtime igjen til kakebordet stenger. Så vidt meg bekjent krever ikke Rica inn plenleie... Men man jo jo besøke en av de andre kaféene i byen... Skal vi se... Stengt, stengt og stengt. Næringslivet i Vadsø er flinke til å snakke om seg selv. Men de snakker ikke om det de lever av: Kunden. La meg opplyse om at det er sånt man går konkurs av.

Så gratulerer med dagen til næringslivet i Vadsø. Dere tapte mange tusenlapper i dag. Det skyldes at dere leker butikk. Selv ble jeg ferdig med det på barneskolen...

Hvor ble det av drømmene?

Tid borte fra hverdagen gjør at man får ting i perspektiv. Man får tid til å tenke og sortere i viktig og mindre viktig. Finne ut hva man vil med livet sitt, og gi karakter til det man har fått utrettet så langt...

"Livet er det som skjer mens du er opptatt med andre ting" leste jeg en gang. Meget klokt. Man skal jo bare. I mellomtiden går årene. Plutselig stopper man for å lese siste nytt om pensjonsordninger. Det er da det er fare på ferde!! For hvor ble det av drømmene?

Jeg ser ut til å ha kommet til et veiskille. Noen avgjørelser er tatt:
1. Inntil videre skal jeg ikke ta et eneste studiepoeng ved siden av jobb. Karrieremessig er flere studiepoeng bra, men det blir så lite fritid og jeg har konstant dårlig samvittighet for ting jeg ikke rekker.
2. Jeg skal skrive mer. Jeg har flere manus i hodet; på tide å få noe ned på papiret.
3. Jeg skal lese mer skjønnlitteratur. To-tre bøker i året er altfor lite.
4. Jeg skal satse på å beholde barndomshjemmet og pusse det noe opp. Kanskje flytte dit etterhvert?
5. Kanskje, men bare veldig mye kanskje, kan jeg finne på å realisere en forretningsidé jeg har hatt siden slutten av 90-tallet. Idéen er knakende god, men jeg er på ingen måte sikker på at jeg tør eller bør. Må nok ha kvaler en stund til.
6. Noen dager skal jeg bare gjøre ingenting. Og ikke ha dårlig samvittighet for det.
7. Jeg skal ta ut avspasering til noen langhelger hvor jeg kan pleie meg selv, shoppe og sitte på café.

Det får holde for denne gang. Jeg starter på mine sju bud i juni. Kanskje blir det ikke bra. Men da vet jeg at jeg har prøvd. Og det er egentlig det viktigste.

The Road not Taken

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that, the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
two roads diverged in a wood, and I --
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

Robert Frost (1916)

Ut på tur

Denne påsken ble Kvikk-Lunsj, appelsiner, skismurning, kryssord og Roald Øyen dumpet til fordel for det store utland. Nærmere bestemt Barcelona.

Dagene begynte gjerne med en kopp te eller kaffe i en rolig krok av hotellresepsjonen mens planene for dagen ble lagt:

Mulighetene er mange i Barcelona. Man kan f.eks. gå på fotballkamp eller se noen av de mange severdighetene:

I løpet av disse dagene fant jeg forresten en treningsform jeg liker: å gå rundt i storbyer. Bare synd det er så dyrt... Men all denne labbingen krever to ting.
1. Sette seg ned og lese kart. (En typisk mannfolksyssel mens fruen springer rundt med kamera og som vanlig er ute av fokus):2. Finne et sted å spise. (De serverer en besynderlig oppmalt bacalao akkurat her):

Og skulle det komme et vulkanutbrudd er det fint man vet hvor man finner båt. (Littegrann bekymret over at det ligger et World Trade Center (om enn ikke så høyt) på skrå over havna her...):
Som en kuriositet kan det nevnes at flybilletten Vadsø - Barcelona - Vadsø var ca. 500 kr. billigere enn billetten jeg brukte Hammerfest - Vadsø i midten av mars... Alt lavpris, men førstnevnte kjøpt fire måneder før avreise. Men monopol er ikke et prismessig gode.

Språkblomst

I dagens Nordlys kan man lese følgende: "Eieren av bilen som sto parkert skal selv kontakte den førerløse bilen." Hvordan får man kontakt med en førerløs bil? Jeg tillater meg å spørre.

En helt alminnelig dag på jobben

Jeg var første gang i Båtsfjord i februar 2008. Det var fint vintervær da vi dro; nærmest påskestemning. Da vi var ferdig med å drikke rødvin utpå natta og skulle ta drosje til hotellet var det blåst opp. Vinden ulte og snøføyka gjorde det utrivelig å oppholde seg utendørs.

Vi var de eneste gjestene på hotellet. Det holder som regel ikke åpent på grunn av dårlig økonomi, men man kan leie seg inn der likevel. Vi bodde i første etasje. Noe slamret i andre etasje. Jeg gjorde et forsøk på å gå opp å sjekke, men feiget ut. Tomme hoteller i snøstorm er best på film... Det er heller ikke mobildekning mellom rommene der...

Mandag denne uka var jeg tilbake i Båtsfjord. Fjellet var kolonnekjørt. Vi brukte halvannen time på de fem mila over fjellet. Det snødde tettere da vi skulle tilbake. Det gikk sånn noenlunde i cirka ti minutter. Da var det ikke lenger noen sikt. Det gikk som det måtte. Heldigvis var det ikke jeg som måtte måke løs bilen. Denne gangen brukte vi to timer og ti minutter over fjellet.

Mandag denne uka var jeg tretten timer på jobb. Møtet i Båtsfjord tok halvannen time. De resterende timene ble for det meste tilbrakt i bil. Hadde møtet vært senere på dagen hadde det kanskje blitt nok en overnatting på hotellet i Båtsfjord... Det er mye en skal utsettes for i sin byråkratgjerning.

For å understreke Båtsfjordatmosfæren har jeg sett "The Shining" på nytt i kveld. Jeg blir ikke overrasket om Johnny har slektninger i fiskeværet...

Hvordan fange en manns oppmerksomhet

Dette er tilsynelatende litt på siden av temaer jeg skriver om her til vanlig. Men det er bare tilsynelatende.

I perioder tilbringer jeg mye tid på flyplasser. Det går greit. Jeg sysselsetter meg selv med pc, mp3-spiller, lesestoff, kaffe... Av og til sysselsetter jeg meg selv med å observere mine omgivelser. Så også i dag.

Da jeg kom til gaten på Høybuktmoen i dag sto tv'en på. Flatskjerm med fire mannfolk foran. De så på et program om parringsritualer hos fisk. Øynene var trillrunde, munnen tidvis åpen og de så fryktelig konsentrert ut. Mannfolkene altså. Skaff parringssyk og aggressiv hannfisk og mannfolkene er fortapt...

Lovlig blond

I dag tidlig var jeg innom et lokalt verksted for å få skiftet lyspære på bilen. (Vet ikke om jeg kan det selv i og med at jeg aldri har prøvd som Pippi ville uttrykt det...) Synes i alle fall det var fascinerende å oppdage at det måtte to mannfolk til for å skifte lyspære og tre mannfolk for å ta i mot betaling. Og midt oppe i det hele var jeg den eneste som var blond...

Tilbake til kjøkkenbenken

Jeg var 19 da jeg tok teorikurset; naboen vår var veldig klar på at jenter ikke burde kjøre bil, og at dette var bortkastede penger.

Gjennom studietiden, og særlig mens jeg tok hovedfag, måtte jeg litt for ofte forsvare at jeg tok høyere utdannelse.

Jeg møter fortsatt folk som viser liten forståelse for at jeg er ambisiøs, opptatt av karriere og fremdeles tar noen studiepoeng i ny og ne.

Derfor mener jeg at mannfolkene bak slike påfunn som man kan lese i nyhetene i dag kan finne seg en hule, la håret gro og more seg med kroppslyder og lukter slik at vi andre slipper å bry oss med dem.

Digital kompetanse

Eksempel på en grunnleggende ferdighet:

Based on a true story...

Og ute e det sol...

Denne helga var planen hyttetur fra lørdag til søndag. Lørdag formiddag opprant med sol, men litt mange kuldegrader. Bilen ble pakket med mat og klær, og kursen satt i retning der snøskuteren sto parkert. Etter noe strev ble riktig snøhaug forvandlet til skuter. Vi lastet av bilen og på skutersleden. Så var det å skifte til Jakobselvbunad for å være rustet til skuterturen. Og fortsatt var det sol.

Og det er da skuteren ikke vil starte. "Han va ikkje borti han en gong" som min far ville sagt hadde han vært der. Etter å ha brukt omtrent et kvarter på å høre teknisk avdeling påkalle høyere makter (det var vel heller lavere makter når jeg tenker meg om...), fant jeg ut at jeg like gjerne kunne parkere i sofaen til svigermor. For dette kom til å ta tid. Men det var fortsatt sol.

Jeg rakk å lese flere ukeblad der i sofaen. Teknisk avdeling kjørte til Esso for å kjøpe hostesaft (eller hva man nå bruker) til skuteren. Og deretter begynte ting å skje. "Han va borti han." Straks etter kom orderen om å få på seg Jakobselvbunaden igjen. Vi lå en drøy time etter skjema. Men sola hang fortsatt på himmelen.

Opp på skuteren og avgårde i ei faderlig fart. Det var nesten som at det var forventa at skuteren snart skulle gi seg igjen, og at det gjaldt å komme seg lengst mulig før så skjedde. Det vil si cirka 800 meter. Da ble det stille. Motoren ble stille. Teknisk avdeling var ikke stille. Etter gjentatte gjenopplivningsforsøk startet skuteren på nytt. Teknisk avdeling sa at vi skulle snu. I mitt vokalular er å snu det samme som å vende om. Så skjedde ikke. Vende om er ikke lik kjøre rett fram. Det gikk nesten en kilometer. Sola hadde nærmet seg horisonten.

Skuteren var død. Ingen tegn til liv. Ingen respons. Mye påkalling av makter med ulik myndighet i forhold til å dele ut velsignelse og forbannelse. Det eneste som skjedde var at jeg bestemte meg for å bytte ut hjelm med ryggsekk og begynne å gå ned til bygda. Skuterløypa er så hard at det er greit å gå på fot. Men Jakobselvbunaden egner seg dårlig til spaserturer. Elegant er ikke det første adjektivet jeg tenker på... Men solnedgangen var i alle fall fin.

I skumringen ble skuteren slept ned til bygda. Der står den i påvente av at teknisk avdeling får tak i spesialist. Det må sterkere hostesaft til.

Det var blitt mørkt da vi kom hjem. Kanskje var det like greit at det ikke ble hyttetur. Kålrabistappen ble nemlig gjenglemt hjemme. Og saltkjøtt er ikke det samme uten...

Det går an å trimme'n...

Jeg spiser ikke ost, men jeg liker reklamene for Norvegia. Spesielt denne:

Klasse 10B

Jeg har ikke sett spesielt mye på NRK-serien Klasse 10B, men har likevel dannet meg et klart bilde av hva det dreier seg om. Det er selvfølgelig fint at disse elevene får spesiell oppfølging i forhold til å gå ut av ungdomsskolen med mest mulig kunnskap og best mulig karakterer. Men jeg er sterkt kritisk til den vinklingen som brukes. Det snakkes om at denne typen programmer vil få opp motivasjonen for at flere skal gå inn i læreryrket. Men jeg vil i alle fall ikke være en del av den yrkesutøvelsen man er vitne til Klasse 10B. For hva skjer? Jo, en klasse blir stemplet som en såkalt problemklasse. Nye lærere kommer for å få skuta på rett kjøl. Men hva gjør dette med den ordinære lærerstaben på skolen det her er snakk om? Alle lærerne som hadde klasse 10B første termin er nå stemplet som udugelige av presse, fagfolk, politikere - you name it. Det er vel det man kaller offentlig uthenging... Er det dette ansvarlige voksne skal lære dagens ungdom? Og det er ikke så veldig vanskelig å pønske ut kreative, morsomme opplegg hvis man går i så lav stillingsprosent som det TV-lærerne til klasse 10B må gjøre hvis de ikke har annen undervisning enn akkurat denne klassen. TV-lærerne til klasse 10B skremmer meg med sin manglende innsikt i hva de gjør med egen yrkesgruppe og måten de fremstiller kollegaer på. Jeg vil ikke jobbe på deres skole...

En dag i livet

5. februar 2010

• Våknet jeg opp på Garder kurs og konferansesenter og irriterte meg over å finne andre sine avklipte negler på baderomsgulvet.
• Deltok jeg på et møte om etterutdanning i fag- og yrkesopplæringen.
• Spiste jeg en usedvanlig god lunsj.
• Brukte jeg hver eneste pause i møtet til å gå i resepsjonen å mase; regninga jeg hadde fått da jeg sjekket ut var altfor høy, og kampen for å få tilbake pengene var ikke helt enkel. Og når vi endelig var blitt enige var det ingen som hadde nøkkel til pengeskuffen, dermed ble det enda flere turer til resepsjonen i påvente av at "person med nøkkel" skulle dukke opp. For pengene kunne ikke tilbakeføres til kortet, jeg hadde "feil" type kort må vite.
• Tilbrakte jeg mange timer på Gardermoen i og med at SAS sitt kveldsfly til Kirkenes ikke går på vinteren.
• Møtte jeg personale på Gardermoen som ennå ikke har lært ordet serviceinnstilling.
• Fikk jeg endelig kjøpt lader til mp3-spilleren.
• Fikk jeg hele raden for meg selv på SAS'en. Tid for rødvin, potetgull og dokumentlesing.
• Var selvfølgelig flyet til Vadsø forsinket.
• Møtte jeg noen jeg tidligere har vært kontaktlærer for og som skulle hjem til morens begravelse. Og plutselig ble alt det som hadde skjedd meg tidligere denne dagen så uendelig lite viktig...
  

But if you gotta go...

Dette er etter min mening en av de beste reklamene noensinne. Den maser ikke, men forteller en historie. Historien er viktigere enn produktet. Mange har mye å lære...

Sånn er det bare

Jeg er B-menneske. Sånn er det bare. Egentlig finnes det ikke den ting jeg ikke kan forsove meg til. Helst vil jeg begynne på jobb langt ut på formiddagen. Det gjør vondt å stå opp i det folk flest kaller normal tid. Jeg er IKKE tilsnakkende før jeg har fått dagens første kopp te.

I den jobben jeg har nå har vi flexitid. Det betyr at vi kan komme når vi vil mellom klokka 8 og 9. Jeg kommer helst nærmere 9. Da har jeg kranglet med skrotten i lengre tid; den er fortsatt innstilt på natt og vil ikke gi slipp på den varme dyna. Når jeg kommer sent må jeg også gå sent for å få mine 7,5 timer pr. dag. Det gjør meg egentlig ingenting; har jeg fått sovet ut på morgenen kan jeg godt jobbe til halv to på natta uten at det går ut over kvalitet og yteevne.

Problemet er handelsstanden i fylkeshovedstaden Vadsø. De tar kvelden klokken 16.00. Da er Vadsø sentrum mørklagt, lukket og låst. I og med at jeg i dag hadde noen butikkærend måtte jeg gå fra jobben for tidlig; mine 7,5 timer var et godt stykke fra å bli oppfylt. Men jeg gjentar gjerne meg selv: Hvor tror handelsstanden i Vadsø at kundene deres er - om enn ikke på jobb? Men røde regnskapstall og konkursbegjæringer er nå en gang ikke mitt problem.

I dag kom sola til Vadsø

Hvordan ikke

tilbringe en fredag etter lunsj: Ramle på hålka midt i Strandgata. Man føler seg nemlig ikke så veldig lur når man sitter på rompa midt i gata omgitt av tre gule bæreposer fra Prix...

Om å kaste lys over jula

Å markere jul og advent innebærer bruk av ulike typer lys. Med adventa kommer den noe tvilsomme tradisjonen med kasting av belysning i tre eller andre objekter som tilfeldigvis befinner seg utendørs. Det virker som om far i huset tar oppgaven svært bokstavlig når mor spør om han kan slenge opp julebelysningen. Å si at resultatet er en estetisk nytelse er i de fleste tilfeller å overdrive.

Hjemme har vi aldri brukt noen form for utendørs julebelysning. Personlig synes jeg det er like greit... Imidlertid har vi en innendørstradisjon som ikke slår feil. Den inntreffer lille julaften mellom kl. 18 og kl. 20. Da settes juletreet fram, og lysene er det første som skal på. Det går aldri smertefritt. Det er alltid to esker med juletrelys som skal monteres. Alltid er det slik at lysene i en av eskene ikke virker. Dette fører igjen til at man i heimen, mellom kl. 18 og kl. 20 lille julaften, har en enestående mulighet til å få utvidet sitt vokabular i forhold til substantiv som beskriver objekter som sjelden ser dagslys...

Denne jula ble det derimot gjort en vri; riktignok virket først ikke lysene i en av eskene, men da substantivøvingene var unnagjort var det en av lyspærene som lyste ekstra sterkt. (Nei, det var ikke stjerna som sto og blonke på himmelhvelven blå...) I løpet av et kvarter var halve lyspæra blitt en svart klump, og hadde den fått et kvarter til hadde nok juletreet blitt forvandlet til den brennende busk... Men det ble en kjærkommen anledning til litt umiddelbar repetisjon av enkelte substantivgrupper...