End of the line

Når vekkerklokka ringer i morgen tidlig er det klart for siste arbeidsdag på Opplæringsavdelinga. Jeg har jobbet der i to år og tre måneder, men på mange måter føles det som om jeg nettopp har begynt.

Jeg har prøvd å sette meg ned å reflektere over det veiskillet jeg nå står ved, men har liksom ikke krefter. Jeg er utrolig sliten! De siste par ukene har jeg skrevet fire politiske saker som skal legges fram for Kompetanseutvalget i slutten av november. Bare vedleggene på disse fire sakene er 165 sider til sammen. Jeg blir helt matt.

I morgen skal det være kaffe og kaker kl. 13.30 i forbindelse med at jeg slutter. Det er forventet at man sier noe ved slike anledninger. Jeg aner ikke hva jeg skal si jeg. Da er det lettere med den e-posten som går ut til sentraladministrasjonen, rektorer og assisterende, kontorledere, nettverkskoordinatorer og opplæringskontor; jeg skal gjøre det som er best, nemlig fatte meg i korthet. Og på fellesmøtet på videregående på mandag er jeg forberedt på at jeg skal presentere meg selv. Det er også helt uproblematisk. Bortsett fra at jeg kommer til å få spørsmål om hvorfor jeg kom tilbake... Vet ikke helt hva jeg skal svare på det. Sånn helt egentlig.

Kontoret mitt på Fylkesbygget er så godt som ferdigrydda. Jeg har fått nøkkel til kontoret jeg skal ha på videregående og har plassert saker og ting der. Jeg har fått admin-tilgang til Fronter, tilgang til SATS, meldt meg på SATS-kurs, fått bestilt bærbar pc og dokking, kontaktet FunnIT angående nettsidene jeg skal redigere... Er det rart man er sliten? Og innimellom alt dette forbedrer jeg turen til Portugal. Ikke så helt enkelt å få til en 15 minutters PowerPoint om kvalitetssystemet in English.

Ellers så har vaskemaskinen gått i gaiken, og vi har lånt en til midlertidig bruk. Fint det, bortsett fra at den lånte gjør at det av og til begynner å pipe jordfeil i sikringsskapet. En ulykke kommer alltid to og to som det heter. (I og med at en ulykke ikke kommer alene, må den jo komme to og to...??) I tillegg kom vinteren i natt. Fortsetter det slik må det snart måkes. Og selvfølgelig er jeg alene hjemme i neste uke. Jeg har ikke lyst til å ønske meg snøfreser til jul...

Men tilbake til den fordømte vekkerklokka og morgendagens lille tale. Jeg har lært utrolig mye den tiden jeg har vært på Opplæringsavdelinga. I en såpass liten avdeling med så mange oppgaver blir det stor bredde i ansvarsområdene og det er veldig lærerikt. Jeg tror jeg tenker helt annerledes om videregående opplæring nå. Jeg tror også jeg har forandret meg mye, og at flere kommer til å bemerke det når jeg er tilbake på videregående. Men jeg har et stort problem i arbeidslivet: Jeg får ting gjort. Og hvis du som sjef trenger å få noe gjort, hvem går du til da? Til de som har lite å gjøre eller til de som har mye å gjøre? Jo, man går til de som har mye å gjøre for de får ting gjort. Der er vi ved sakens kjerne. Utakk er verdens lønn. I morgen er de lokale lønnsforhandlingene over. Gjett hvor mye jeg får.