Om å kaste lys over jula

Å markere jul og advent innebærer bruk av ulike typer lys. Med adventa kommer den noe tvilsomme tradisjonen med kasting av belysning i tre eller andre objekter som tilfeldigvis befinner seg utendørs. Det virker som om far i huset tar oppgaven svært bokstavlig når mor spør om han kan slenge opp julebelysningen. Å si at resultatet er en estetisk nytelse er i de fleste tilfeller å overdrive.

Hjemme har vi aldri brukt noen form for utendørs julebelysning. Personlig synes jeg det er like greit... Imidlertid har vi en innendørstradisjon som ikke slår feil. Den inntreffer lille julaften mellom kl. 18 og kl. 20. Da settes juletreet fram, og lysene er det første som skal på. Det går aldri smertefritt. Det er alltid to esker med juletrelys som skal monteres. Alltid er det slik at lysene i en av eskene ikke virker. Dette fører igjen til at man i heimen, mellom kl. 18 og kl. 20 lille julaften, har en enestående mulighet til å få utvidet sitt vokabular i forhold til substantiv som beskriver objekter som sjelden ser dagslys...

Denne jula ble det derimot gjort en vri; riktignok virket først ikke lysene i en av eskene, men da substantivøvingene var unnagjort var det en av lyspærene som lyste ekstra sterkt. (Nei, det var ikke stjerna som sto og blonke på himmelhvelven blå...) I løpet av et kvarter var halve lyspæra blitt en svart klump, og hadde den fått et kvarter til hadde nok juletreet blitt forvandlet til den brennende busk... Men det ble en kjærkommen anledning til litt umiddelbar repetisjon av enkelte substantivgrupper...