Stearinlys og fyr i ovnen

Forkjølelsen har festet grepet. Den yppet seg allerede på onsdag, men det var først fredag jerngrepet kom. Jeg hoster som en tuberkulosepasient i sin siste uke. Jeg nyser så voldsomt at katta til naboen er mer nervøs enn vanlig. Og jeg har en hes, sexy stemme som skulle tilsi at jeg hadde vært på fest i en uke. Hadde det bare vært så vel…

Men jeg er heldigvis ikke mann. Jeg har ikke ringt begravelsesbyrået eller skrevet testamente. Jeg fabler ikke om at jeg nok kommer til å dø, og at det er fryktelig, fryktelig synd i meg.

Derimot har jeg brukt helga til å handle mat, vaske klær, støvsuge, lese aviser, skrive et par jobbmail, vaske opp, brette klær, fylle diesel, lage middag. Heldigvis er jeg ikke mann. Jeg drar sikkert på jobb i morra.

Og når man er alene hjemme en søndag ettermiddag, hva er vel bedre enn å
- finne fram et ukeblad
- komme på at man har julemarsipan i skapet
- lage en kopp te
- tenne stearinlys
- fyre i ovnen
Og når roen så har senket seg, og man er i ferd med å bli akkurat passe kvalm av marsipanen… Da brer det seg en lyd, som stiger og stiger, blir til et vedvarende, sammenhengende drønn så ille at jeg begynner å lure på hva jeg gjør hvis stuevinduene knuser nå.

November har vært snøfattig. I går kveld snødde det noen store, bløte filler en stund, og i dag tidlig ble jeg vekket av regnet. Det har resultert i et slapsete hålkeføre som får de fleste til å holde seg innendørs.

Alle med elementære norskkunnskaper vet at de fleste ikke er lik alle. For det er selvfølgelig noen. Det er det alltid. Noen.

Noen starter snøscooteren sin og lager et helsikes spetakkel i den tro at andre blir imponert. Andre blir ikke imponert. Andre ser ikke vitsen med å kjøre scooter i slapseføre på offentlig vei. Andre får lyst til å sørge for at scooteren lider en langsom og pinefull død.

For jeg er heldigvis ikke mann. Jeg vet at jeg ikke dør av forkjølelse. Jeg får bare kort lunte. Veldig kort lunte.