Split

Nylig var jeg en uke i Split i Kroatia:

 

• Særlig gamlebyen er et koselig lite sted. Biltrafikk er ikke lov og gatene er ca. en meter brede.
• Uniformert politi så jeg to ganger. (Hvis vi ser bort fra flyplassen - der var de ivrige.)
• Split har et usannsynlig høyt antall skobutikker.
• Cocktailbarene på havnepromenaden Riva var åpne fra 08.00 til 18.00!
• Ikke eneste restaurantregning var over 500 kroner.
• Utenlandsk vin finnes ikke.
• Hotellet vi bodde på hadde bare 21 rom.
• Om man liker søtsaker anbefales Bonbonniere Kras og Creme de la creme. Uheldigvis for midjemålet er det ikke dyrt heller.

Kennedys hjerne

Jeg leser mye når jeg har fri og tilsvarende lite i løpet av en arbeidsuke. Derfor tar noen bøker usannsynlig lang tid å fullføre. Noen gir jeg til og med opp. Hovedsaklig fordi jeg rett og slett mister tråden.

I gamle dager, da jeg var student, leste jeg mange klassikere. Mens jeg holdt det gående i min lærergjerning ble det mest det elevene valgte til særemne pluss det jeg tvang dem til å lese. De siste årene har det nesten utelukkende blitt bøker som er lettfordøyelige på flyplasser og hotellrom. Ikke nødvendigvis stor og høyverdig litteratur, men bøker som underholder eller er spennende.

Jeg har tendens til å vende tilbake til de samme forfatterne. Jeg liker å vite hva jeg får, at jeg liker skrivestilen deres, at det er noe som fenger. En av disse gjengangerne er Henning Mankell. Jeg har lest mye av han, og sett det aller meste som har gått på TV.

Kennedys hjerne har stått urørt i bokhylla en stund. Jeg begynte å lese den i slutten av juli, og fullførte den onsdag denne uka. Ikke spesielt imponerende tempo på de 332 sidene for å si det sånn. Men Kennedys hjerne er, etter min mening, ganske så annerledes enn mye annet Mankell har skrevet. Her er riktignok dødsfall, men ingen bestialske mord før helt mot slutten.

I Kennedys hjerne er den den samfunnsengasjerte Mankell som vifter med pekefingeren. Jeg sitter igjen med inntrykket av at han har gjort glimrende reasearch, og at historien godt kunne vært sann. Det er i så fall deprimerende. Hadde Kennedys hjerne vært en TV-dokumentar hadde den sørget for avisoverskrifter i lang tid framover.

Derfor anbefaler jeg ikke Kennedys hjerne til de som vil ha en Mankell-krim av godt, gammelt merke. De bør holde seg til et av Wallander sine tokt. Men de som ønsker å lese fortellinger fra dagens Afrika bør faktisk plukke med seg akkurat denne boka. For det er det Kennedys hjerne blir etter hvert. Som Mankell selv skriver i etterordet:
"Dette er en roman, dette er fiksjon. Men grensen mellom det som virkelig har skjedd, og det som kunne ha skjedd, er ofte nesten ikke-eksisterende. Jeg graver naturligvis på en annen måte enn en journalist. Men vi lyser begge inn i de mørkeste krokene i mennesker, samfunn og omverden. Resultatene blir ikke sjelden identiske."
Kennedys hjerne er godt skrevet. Oppløftende lesning er den imidlertid ikke.

Igjen!?

Slik var utsikten fra hotellrommet mitt i Oslo i forrige uke. Er sikkert straffen for at jeg tråler nettet etter de beste tilbudene.

Røyskatt

Hyttetur i helga. Der var det en liten krabat i vedsjåen som var veldig nysgjerrig på hvem som kom og forstyrret han. Om det er samme lille fyr som har vært opptatt med å samle rottegifta inne i en hul vedkubbe vites ikke. Pussig var det i alle fall.

Plutselig lite dikt

Dette diktet fikk jeg på e-post i dag:

Det haster
for slutten har startet
Fra et sted der framme
ruser den mot oss

Når møtet er hevet
skal det stå i protokollen
at det var jeg som bredte over rosene
og satte lemmer foran vinduene

Det har tittelen "Minne" og er skrevet av Per Jonassen. Det finnes i samlingen Natt i et ødeland som kom i 2002.

Aldri så liten oppdatering

Med bare tre uker har jeg hatt min korteste sommerferie noensinne. Sånt blir det mest bare stress av, og jeg var nesten ikke hjemme hos meg selv i løpet av de tre ukene. Det ble tur til Kongsfjord, Berlevåg og Båtsfjord. Og som vanlig kjørte jeg de 84 milene hjem til mamma og pappa. Der ventet en oppgave som ikke helt passet med mitt ønske om noen dager hvor jeg selv kunne bestemme tempo og innhold: De har bestemt seg for at kjøkkenet fra 1962 skal byttes ut med et nytt. Vel og bra det. Hadde det ikke vært for at entreprenøren sitter her. Kan ikke huske å ha søkt den stillingen.

Som en flukt fra beskjeftigelser, timeplaner, arkivering i Fronter, datterplikter og entreprenøroppdrag var det nødvendig med en liten reise vekk fra alt. For enkelhets skyld var alternativene å finne mellom steder som har direktefly fra Tromsø. Valget sto mellom Oslo og Stockholm. Det ble Stockholm. Like greit det i og med at hjemreisa var booket til 22. juli…

Nå har jeg vært på jobb i litt over to uker. Første uka var fredelig. Etter hvert kom flere og flere tilbake fra ferie. I slutten av forrige uke gjorde jeg følgende sjakktrekk: Jeg publiserte timeplanene like før arbeidsdagens slutt på torsdag. Fredag hadde jeg satt opp avspasering. Torsdag ettermiddag dro vi opp på hytta. Der er det null mobildekning. Det er en utmerket måte å slippe en eventuell storm (eller flau vind) rundt timeplanen. Skal ikke se bort fra at jeg gjentar akkurat den…

Enn så lenge kan man jo mimre litt fra Stockholmsturen:

Det norske samfunnet

Jeg fant denne teksten av Are Kalvø:

Ting vi liker med dette samfunnet

Eg spurde vennene mine: Kva liker vi med dette samfunnet? Dette er noko av det dei svarte:

Stemmeretten.
Den lange ferien.
At engasjement er lovlig og blir verdsett.
At bussjåførane helser med handa når dei møtest i kvar si køyreretning.
At det farligaste på hytta er hoggorm.
Velferdssamfunnet.
At det er ok å vere homo.
At 20-åringar kan komme inn på Stortinget.
At det finst ein organisasjon der du høyrer heime, nesten uansett kor sær du er.
Den nye jenta i klassen.
Turistar.
Kulturstøtte.
Frisk luft.
At det fungerer, stort sett.
Den kommande veka på yr.no.
At eg ein gong overhøyrde landets statsminister presentere seg slik på ein
fest: «Hei, jeg heter Jens, jeg er broren til Camilla.»
At politiet vanligvis ikkje har våpen.
Den sosiale mobiliteten.
At dei gamle damene i vallokalet minner om dei som ein gong var eksamensvaktene våre, som om dei kjem frå same plass.
Den kurdiske herrefrisøren min.
Å ta ein utepils og sjå ein statsråd gå forbi i sine eigne tankar.
Pappapermisjon.
At stortingspresidenten er skogsarbeidar.
At ein av visepresidentane er t-banesjåfør frå Pakistan.
Den kommunale kinoen.
Godt vatn.
At det er lov å ha teite meiningar.
At eg ein gong møtte Gro Harlem Brundtland i snow jogs i Rosenkrantz’ gate i Oslo.
At eg har lært å lese.
At folk med doble fornamn har det like artig på byen som folk med doble etternamn.
At det blir inngått kompromiss, slik at alle får det litt som dei vil heile tida, men ingen får det akkurat som dei vil heile tida.
Utsira og Rømskog.
Å sykle rundt i byen, når som helst, kvar som helst.
At vi kan seie, skrive, tenke og meine kva vi vil. Høgt.
At det er gratis å føde på sjukehus, sjølv om du må bli der i vekevis.
At folk trur at det nok blir fint vêr i fellesferien neste år.
Innvandrarar med dialekt.
At folk som er noko ikkje skal tru at dei er det.
At eg våknar kvar dag utan frykt, berre med dumme bekymringar.
Valkampar der toppolitikarar står i hovudgater og på torg, og om eg ønsker det kan eg gå rett bort til dei og slå av ein prat.
Hausten.
At frosen pizza er blitt ein nasjonalrett.
At hjerta er større enn vettet.
At valkampbodene ser ut som ein stand for Husfliden.
At ungane våre ikkje må gå gjennom ein metalldetektor før dei skal inn på skulen.
Den norske ungdommen. Klokare enn vi veit.
At vi har barneombod.
At folk klagar på vêret, men så tek vi oss i det og blir litt flaue, fordi vi veit at vi har det så godt.
At 93% av nordmenn leste ei bok i fjor.
Hurtigruten.
Lik rett til utdanning.
At utanriksdepartementet kan ha kronprinsen som DJ på julebordet.
Den gylne middelvegen.
At vi trur vi kan bli betre menneske av å gå fort på ski.
At folk samlar seg umiddelbart når noko er himmelropande feil.
At kongen har humor.
At alle har same muligheit til å lykkast, ta utdanning og bli det ein vil, uavhengig av kjønn, økonomi og bakgrunn.
At det aldri er langt til havet.
At kardemommelova til tider er viktigare enn grunnlova.
At folk skjeller ut kvarandre i ein tv-debatt, og deler drosje heim etterpå.
At då nokon demonstrerte under homoparaden med plakatar om å hamne i helvete, så smilte paradedeltakarane til demonstrantane, vinka til dei og tok bilde av dei.
At folk blir glade kvar gong sola skin.
At Subhan Shafiq (19) kan seie dette i eit intervju: «Pappa sa: Når du forstår hva Davy Wathne sier, da kan du norsk».
Den trygge barnehagen.
At alle frivillige som kastar alt dei har i hendene og gjer kva som helst for å hjelpe når noko alvorlig skjer, er heilt vanlige menneske.
At nasjonaldagen blir feira med barnetog, barneleikar og skulekorps.
At det finst mange parti å stemme på.
At du får hjelp, og at det er gratis.
At ein kan få plass i kommunestyret sjølv om ein trur Youtube er eit hornorkester.
At politiske motsetningar stort sett er noko politikarar finn på for at dei skal ha noko å gjere.
At det er så god tilgang på masse flott natur at eg nesten når som helst kan komme i kontakt med ei raudstrupe.
At det stort sett alltid går eit tog.
Og for min eigen del kan eg legge til: At eg har venner som liker alt dette.