Da var dagen kommet. Jeg skal straks komme meg opp av sofaen og kjøre bort på Fylkesbygget for å levere oppsigelsen. Den kom tidligere enn det jeg trodde da jeg først takket ja til rådgiverstillingen. Jeg går aldri inn i en ny jobb med den tanken at dette er den jobben jeg skal ha resten av livet. Jeg tenker at denne jobben skal jeg ha en stund, og så får vi se. Det var rett etter påske i 2008 at jeg returnerte underskrevne papirer på at jeg tok i mot stillingen som rådgiver på Opplæringsavdelinga. Da hadde jeg lagt bak meg et år hvor jeg hadde rukket å bli drittlei alt som hadde med undervisning å gjøre, og jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle holde ut et år til i klasserommet. Men jeg må innrømme at oppslag som
dette i Finnmarken gjorde meg mer enn betenkt i forhold til hva jeg nå hadde begitt meg ut på...
Jeg kom til Opplæringsavdelinga med god og oppdatert kunnskap om videregående skole, en idé om forvaltning (stort sett innhentet gjennom et år som tillitsvalgt) og rimelig blank på fagopplæring. (Opplæringskontor? Hadde ikke jeg hørt om...)
Kvalitetssystemet fikk jeg rett i fanget; spennende, men jeg hadde gjort det en god del annerledes om jeg skulle skrevet det i dag. Og dette
RUP som plutselig landet hos meg... at det var? Så enkelt skulle det ikke være. Det var mye å skaffe seg oversikt over. Overblikksoppgaver som
Flere gjennom,
rapporteringer til Utdanningsdirektoratet og
årsmeldinger havnet også hos meg. Det området jeg føler jeg har lært mest på er fagopplæring, og måten det skjedde på viser at det enkle ofte er det beste: Jeg har aldri lært så mye om fagopplæring som jeg gjorde de to ukene i mars i år da jeg var med på oppfølgingsbesøk av diverse opplæringskontor og lærebedrifter rundt om i Finnmark. Jeg har foreslått større omfang på disse besøkene til neste år.
Den tydeligste endringen er likevel min egen faglige sikkerhet som har kommet det siste året. De første par månedene på Opplæringsavdelinga spurte jeg om alt mulig, og ble i grunnen ganske sliten av det. Nå er jeg veldig selvgående og har også måttet ta en del veiledning av andre på avdelinga. Jeg merker at når jeg er ute og reiser eller deltar på politiske møter frykter jeg ikke lenger spørsmål som måtte komme. Jeg tror det er denne faglige sikkerheten jeg kommer til å savne mest når jeg nå skifter jobb. Jeg liker det ikke helt...
For som jeg sa da jeg var på intervju til avdelingslederjobben: "Jeg har en idé SATS" og "Jeg har en idé timeplanlegging". De som har tatt ex.phil. skjønner nok hva jeg mener... Derfor er min målsetting for det første skoleåret meget enkel: "Få det til å gå rundt." Alle kreative sprell som måtte ramle inn i hodet mitt får pent vente. For eh... altså... jeg har noen kreative idéer når det gjelder dette med timeplaner. Jeg har vært på to skoler (henholdsvis som lærer og som praksisstudent da jeg tok ped) hvor timeplanen ikke legges på administrativt nivå. Og jeg har likt det jeg har sett. Derfor har jeg lyst til å teste det ut... (Nei, så gøy. Jeg gjør meg selv overflødig i en del av stillinga... Heia haue! - Men det blir nok mer enn nok å gjøre likevel...) Men før man kommer så langt må det gjøres grundig forarbeid, så det kommer jeg nok til å pusle litt med i 2011. For jeg har kommet fram til at man like gjerne kan vente med å gjøre noen gigantgrep til man ser hva som kommer ut av
den opplæringsutredninga Kompetanseutvalget bestilte i fjor (sak 09/21 - pkt. 9 i vedtaket) - og som skal være ferdig høsten 2011... Kanskje resulterer det i en helt annen skolestruktur? Dessuten har jeg oppdaget at dersom man gjør de timeplantekniske grep jeg ser for meg, og får det til slik at det gjelder hele skolen, så vil det ikke lenger være praktisk mulig å være delkurselev. Og det er jo en relativt interessant oppdagelse kan man si...
Så hvor lenge blir jeg i avdelingslederjobben? Si det. Ikke vet jeg. Noen har nemlig plantet den tanken hos meg at jeg burde søke rektorjobber. Og jeg har lekt meg litt med den tanken. Og vi skal ikke se bort fra at... For jeg har jo søkt lederstillinger før. Jeg har søkt jobb som oppvekstsjef i en forholdsvis stor kommune (egentlig bare for å se søkerlista og se hva som krevdes), men jeg trakk søknaden da jeg ble invitert til intervju. (Jeg ville ikke ansatt noen med så liten erfaring som det jeg hadde på det tidspunktet, og når ikke en gang jeg ville ansatt meg selv...) Jeg søkte og ble tilbudt jobb som avdelingsleder på en liten videregående skole for sju år siden. Jeg takket nei, delvis på grunn av at jeg ikke hadde lyst til å flytte dit, delvis på grunn av noe som ble ytret av skolens rektor under intervjuet.
Spørsmålet er vel heller om jeg søker jobb i Vadsø eller andre steder. For skal man være i Vadsø må man ta de mulighetene som byr seg. Her i byen vet jeg hvilke jobber jeg kunne tenkt meg, og jeg vet sånn høvelig hvor lenge det er til de som sitter der nå når pensjonsalderen. Hvis jeg da ikke, i et krampekreativt sprell, skulle finne på å bli min egen sjef?
så er det egentlig fullstendig uutholdelig. Derfor er det kanskje ikke så rart at lett regn, lavt skydekke og 12 plussgader da vi landet i Tromsø dagen etter resulterte i en forkjølelse som har gitt meg mulighet til å sutre i nesten en uke?
.jpg)
