Litt hva og hvorfor

I dag har jeg vært innom skolen for å rydde pulten og levere nøklene. Litt rart. På en måte er jeg ikke klar for å slutte der, men samtidig holder jeg ikke ut tanken på å bli...

Forrige uke var jeg i Tromsø; sensur på torsdag, egenpleie på onsdag. Det var utrolig luksus å bruke en hel dag på shopping, frisørbesøk og turer på cafe... Og ikke minst i Tromsø. Tromsø er liksom BYEN. Akkurat passe stor og akkurat passe liten. Jeg føler meg hjemme der - ikke så rart; jeg har bodd der i 12 år... Dessuten rakk jeg å bli høvelig urban mens jeg bodde der. Vadsø blir tragisk liten til sammenligning! For lite av alt! Og med stor fare for å bli upopulær våger jeg påstanden: Vadsø har ikke sjel! Men i alle fall: torsdag morgen var det slutt på freden. Sensurmøter er en veldig intens og hektisk opplevelse. I år skulle man dessuten registrere karakterene i PAS, og med alle norsksensorene i Nord-Norge i et rom i kjelleren på Scandic fikk vi alle anledning til å erfare det gamle slagordet: Ingen fart, ingen moro. Rent bortsett fra dette er det veldig lærerikt å være sensor, men det er også tidkrevende. I år strevde jeg meg gjennom 188 besvarelser i hovedmål; jeg og mine medsensorer endte med å stryke 19 av disse. Det synes jeg er et høyt tall, men samtidig var vi ikke spesielt mye i tvil...

Torsdag kveld var jeg tilbake i Vadsø, men en begivenhetsrik dag var på ingen måte over... Tilsynelatende helt uten grunn ryker låsen i ytterdøren. Døren lar seg ikke åpne verken fra innsiden eller yttersiden. Heldigvis var vi hjemme når det skjedde. Og heldigvis er kjøkkenvinduet vårt godt skjermet mot innsyn - ellers hadde nok mange lurt på hvorfor samboeren min gikk ut kjøkkenvinduet da han dro på jobb på fredagen... Jeg er bare glad til at låsen ikke røyk før. Jeg hadde nemlig bestilt drosje til kl. 05.20 onsdag morgen (for å rekke flyet til Tromsø), og jeg må innrømme at jeg er litt usikker på hvordan drosjesjåføren hadde reagert om jeg da hadde kommet klatrende ut kjøkkenvinduet - med trillekofferten på slep...! Ja, ja. Jeg er glad jeg er blond...

Men tilbake til mitt forhold til skole og undervisning. Jeg har fått mange spørsmål om hvorfor jeg ønsker meg bort. Egentlig ser jeg ikke helt at det er så mye å undre seg over. Jeg har hovedfag i norsk, men bruker tiden på å kjefte, lokke og true, lage opplegg til utakknemmelige unger som synes alt er så kjeeeeeeeeedeliiiig! Unger som overhodet ikke vil lære; som noen av dem har sagt: "Vi vil ha gode karakterer, men vi vil ikke gjøre noe for dem." Hurra! Jeg blir kjempemotivert! Og hvis noen en gang finner det "geniet" som fant på at norskfaget skal ha tre karakterer, så skal han og jeg ha oss en lang alvorsprat under fire øyne. (De som vil kan oversette den siste setningen til Senja-dialekt slik at de får et bedre inntrykk av hva jeg egentlig prøver å få sagt.) Norsk = rettebyrde, rettebyrde, rettebyrde! Jeg føler ikke for å rope hurra for akkurat det, så man får nøye seg med et lite apokopert Hurr. Sist, men på ingen måte minst, er jeg ikke komfortabel med den offentligheten lærerrollen fører med seg. Jeg har opp gjennom årene gått mange omveier i butikker og kjøpesentre for å slippe å bli stoppet av foreldre som ønsker å diskutere sin håpefulle. Jeg fordrar ikke at man alltid er på jobb, på utstilling - at folk ikke kan skille mellom privatpersonen og læreren. Dessuten har jeg inntrykk av at det ikke er så mange andre enn lærere som skjønner hva jeg snakker om nå. Jeg er sjelden i nede i byen på lørdagene; jeg orker ikke elevene som tyter overalt og som lurer på om de siste prøvene er rettet og hva vi skal gjøre i timene på mandag. Jeg vil ha anonymiteten min tilbake.

Det er altså derfor jeg ikke holder ut å bli... Jeg er ikke klar for å slutte siden jeg egentlig trives godt der jeg er nå. Men jeg har vært nødt til å gjøre det jeg mener er best for meg. Jeg har tillatt meg å være egoist...