Da jeg gikk på skolen var skidagene en årviss begivenhet. Like årvisst var mitt hat mot nettopp disse skidagene. Allerede da hatet jeg å bli plassert i situasjoner jeg ikke mestret. Skolens skidager har ført til at jeg ikke har hatt ski på beina på mange år. Veldig mange år. Det er ikke noe jeg savner - for å si det sånn... Et typisk eksempel på mislykket pedagogikk?
Nå er det mulig at min aversjon mot skiturer må sees i sammenheng med to momenter: 1. Landsskapet hjemme er det man må karakterisere som ulendt terreng. 2. Jeg har høydekrekk. For jeg sier som Per Inge Torkelsen: "Det er nå vel den lettaste sag av verden å renna fort ner ein bratte bakke. Bakken e jo så bratte at det mesten e fritt fall. (...) Det hadde vært møje merr spennandes og vanskeligt viss det gjaldt å renna seinast muligt. Eller viss du sko renna oppigjøna."
Øst-Finnmark har sånn sett den fordelen at det er kjemisk renset for det jeg vil kalle fjell. Det gjør skigåing enklere. Og det betyr at hytteturer (i teorien) også lar seg gjennomføre om vinteren. Om jeg lar meg overtale til å spenne på meg (lånte) ski denne vinteren gjenstår å se. Men finnmarkinger flest har jo en utpreget sans for mer støyende framkomstmidler. Ikke like idyllisk, men praktisk - brukt på den rette måten...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar