Surrealisme

I ukesvis har jeg gått og ventet på inspirasjon til å skrive Det Store Blogginnlegget. Noe som liksom ville få både Hamsun og Ibsen, Kafka og Woolf til å snu seg i grava. But nothing happened.

For sikkerhets skyld har jeg også filosofert litt over meninga med livet. Kanskje kan det skyldes at det skoleåret om tok slutt på fredag har vært preget av sykdom, død og ulykker. At man aldri vet når dagen kommer; man våkner og dagen er som hvilken som helst annen, men så snus alt om... Man klarer det man må. Og hva med alle disse dagene som kom og gikk? Hva gjør jeg med mitt eget liv? Hva med alt jeg utsetter en måned, et år, ti år, til jeg blir pensjonist?

De siste ukene har jeg sittet på kontoret til langt utover ettermiddagen med nesa dypt nede i eksamensavvikling, NVB-koder, FAM- og VMM-koder, årsramme, beskjeftigelse og IST-analyse. Like fullt sliter jeg med å kontrollere lysten til å ta noen emner på universitetsnivå til høsten. For jeg har lyst, men ikke tid. Jeg vet det kommer nye jobber; når rutinen kommer kaster jeg meg ut i noe nytt - det er bare sånn jeg er. Det gjør det ikke akkurat bedre at både stillingen som kommunalsjef for kultur, oppvekst og utdanning og stillingen som utdanningsdirektør begge er ledige nå. For jeg kunne absolutt tenkt meg å..., men tiden er ikke moden, jeg er ikke klar. Ikke nå.

Og mens timene med karrierejag blir til dager, uker, måneder og år tenker jeg på alle de historiene jeg ikke får fortalt. Alle bøkene jeg har planer om å skrive. Jeg bruker å fleipe med at jeg skal ta en Knausgård, men det er nok mer alvorlig enn som så. Men jeg fikser ikke både karrierejag og å være en gryende forfatterspire. Jeg må velge; jeg må kunne forsvare de valgene jeg tar overfor meg selv.

Det jeg har opplevd de siste månedene setter ting i perspektiv. Kan jeg, den morgenen jeg ser meg selv i baderomsspeilet for siste gang, se meg selv i øynene og si at det var dette jeg ville?