Barndommens Opel Ascona kom til oss som 4-åring (altså over den verste trassalderen) og døde også der mye senere for en høvelig vrakpant da pappa ikke lenger fikk de nødvendige legeattester for å putre avgårde bak rattet på en bil. Produsert som den var i 74 var den blottet for alt av nåtidens staffasje som nakkestøtter, airbag og bilbelter bak. Aircondition var det bare de som hadde vært på ferie i Syden som så vidt hadde hørt om.
Baksetet var mitt, og som enebarn fikk jeg ha det alene. Der var jeg fungerende kartleser ved behov og sysselsatte ellers meg selv med å notere bilnummer og bytte kassetter i walkmannen. Hvis jeg da ikke pleide pollenallergien min. (Pleiing av pollenallergi og notering av bilnummer og bytting av kassett i walkman kan, som aktiviteter, fritt kombineres av utøveren om ønskelig.)
Opel Asconaen gikk på 98 oktan. Etter hvert som den nådde anselig alder ble det stadig vanskeligere å finne riktig drikkevare til den. Sånn er det ofte når man er i ferd med å gå ut på dato.
Selv skulle jeg vederfares den skjebne å bli Fordeier i til sammen 15 år – fordelt på en Escort og en Focus. Det var en helt annen verden. Mest fordi jeg satt bak rattet selv, men også fordi det var så mange knapper og duppedingser der sammenlignet barndommens bil med brennevinsaktig farge. Med Focusen kom også aircondition inn i livet mitt, og det var på høy tid jeg fikk kjølt meg litt ned. Dessuten foretrakk Fordene mine litt lettere drikkevare med sin sans for blyfri 95.
2012 skulle bli sommeren jeg fylte diesel. I fjor høst var det bye bye Ford og bye bye blyfri. Og inn fra høyre kom diesel og firehjulstrekk – skal man opp og fram så skal man opp og fram. Dessuten sitter jeg høyere i nybilen. Jeg liker å sitte høyt i en litt større bil. Jeg liker at de i små putrebiler viker skremt unna når jeg kjører forbi. Det skulle da bare mangle…
Det er ikke rart at man av og til kjeder seg i nye biler. Hva skal man med kartleser når man har et overivrig navigasjonssystem som sier “Caution. Ferry” bare det er en båt i kilometers omkrets? Hva skal man notere bilnummer for når det finnes trafikkovervåkning og man ikke kan bevege seg en meter uten at det blir elektronisk registrert et eller annet sted? Og hva skal man med pollenallergi når man kan airconitionere og ikke trenger å åpne bilvinduet? (Man må fortsatt åpne bildøra når man skal inn eller ut, men det går nok over i løpet av et par år det og.)
Men det finnes mye annet man kan bruke tida på. I så måte foretrekker jeg å kjøre bil alene – for da kan jeg gjøre som jeg vil. (Det gjør jeg uansett, men det kjem ikkje denne soga ved.) For det er da jeg hører på musikk og derigjennom avslører min musikalitet (eller var det “musikalitet”?) Det er da jeg hører lydbok, og dermed kommer meg rekordraskt gjennom romaner. Og det er da jeg skravler med meg selv, bearbeider, diskuterer, kjefter og smeller og feller en tåre – for jeg vet jo ikke hva jeg mener før jeg hører hva jeg sier…
Nå er det jo ikke sånn at noen av det forannevnte er nymotens påfunn som ikke var gjennomførbart i en Opel Ascona fra 1974. Det å skravle med seg selv er for eksempel en utgammel syssel som var adskillig vanligere før da befolkningseksplosjon var et ukjent begrep. (I dag kan man jo risikere å bli innelåst av menn i hvitt om man driver selvskravlinga for langt…) Cluet er at man er alene. Jeg vil jo ikke ha noen innvendinger når jeg skravler. Dette sikres best ved å være alene. (Om man er alene og ikke oppnår enighet ved selvskravling øker faren for innlåsing…)
Om det har sammenheng med det å eie dieselbil vet jeg ikke, men jeg har blitt mer tankefull, nesten fjern. For i bil er det ikke bare landskapet som farer forbi. Det gjør også tankene. Det er ikke bare bilen som fra tid til annen stopper opp. Det gjør også tankene. Og om det har sammenheng med det å eie dieselbil vet jeg ikke, men sommeren 2012 var den sommeren alt var annerledes. Det var sommeren jeg ønsket jeg hadde kjøpt en bil med minst dobbelt så stort bagasjerom, eller i alle fall lært meg å kjøre med henger. 2012 ble sommeren som markerte at alt for alltid var annerledes.
Jeg vil tro at jeg kommer til å eie noe sånt som 7 biler til i mitt liv – basert på min bilbytteintervall fram til nå. Med den medfarten dieselbiler har fått i media i det siste er det vel ikke spesielt sannsynlig at det blir nok en slik. Men man må ha robuste biler i Nord-Norge, ikke en pingle-el som må lades 2x8 timer på en 250 km lang tur fra Vadsø til Karasjok. Det er ikkje noka meining i slikt. (Det er faktisk så lite mening at det må fremheves på nynorsk; meining høres mye mer bestemt ut enn mening.)
Så selv om sommeren 2012 ble første sommeren hvor jeg stoppet ved dieselpumpa for å fylle drivstoff på bilen og pølse med brød på meg selv, så ble også 2012 sommeren fylt med annerledeshet, fylt med skrumaskin og tommestokk i bagasjerommet, fylt med vannkraner som skulle stenges etter ferien og fylt med stekepanner som ikke var å finne fordi de hadde flyttet et annet sted.
Sommeren 2012 ble sommeren hvor verden ble samlet i plastkasser med lokk fra Europris og stuet sammen i et hjørne på det minste soverommet hjemme i Vadsø. For ingen bil, diesel eller ikke, bilbelter i baksetet eller ikke, er så liten, eller så stor, at man ikke får plass til minnene i dem. Men så lenge man kjører er man underveis, på vei – et sted. Og det går framover; det gir ikke mening (meining) å rygge lengre etapper. Og mine barndoms somre er bak der et sted, med litt ubestemmelig farge – som et minne i en plastkasse med lokk og en fjern summing fra en sliten kassett…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar