Litt hva og hvorfor

I dag har jeg vært innom skolen for å rydde pulten og levere nøklene. Litt rart. På en måte er jeg ikke klar for å slutte der, men samtidig holder jeg ikke ut tanken på å bli...

Forrige uke var jeg i Tromsø; sensur på torsdag, egenpleie på onsdag. Det var utrolig luksus å bruke en hel dag på shopping, frisørbesøk og turer på cafe... Og ikke minst i Tromsø. Tromsø er liksom BYEN. Akkurat passe stor og akkurat passe liten. Jeg føler meg hjemme der - ikke så rart; jeg har bodd der i 12 år... Dessuten rakk jeg å bli høvelig urban mens jeg bodde der. Vadsø blir tragisk liten til sammenligning! For lite av alt! Og med stor fare for å bli upopulær våger jeg påstanden: Vadsø har ikke sjel! Men i alle fall: torsdag morgen var det slutt på freden. Sensurmøter er en veldig intens og hektisk opplevelse. I år skulle man dessuten registrere karakterene i PAS, og med alle norsksensorene i Nord-Norge i et rom i kjelleren på Scandic fikk vi alle anledning til å erfare det gamle slagordet: Ingen fart, ingen moro. Rent bortsett fra dette er det veldig lærerikt å være sensor, men det er også tidkrevende. I år strevde jeg meg gjennom 188 besvarelser i hovedmål; jeg og mine medsensorer endte med å stryke 19 av disse. Det synes jeg er et høyt tall, men samtidig var vi ikke spesielt mye i tvil...

Torsdag kveld var jeg tilbake i Vadsø, men en begivenhetsrik dag var på ingen måte over... Tilsynelatende helt uten grunn ryker låsen i ytterdøren. Døren lar seg ikke åpne verken fra innsiden eller yttersiden. Heldigvis var vi hjemme når det skjedde. Og heldigvis er kjøkkenvinduet vårt godt skjermet mot innsyn - ellers hadde nok mange lurt på hvorfor samboeren min gikk ut kjøkkenvinduet da han dro på jobb på fredagen... Jeg er bare glad til at låsen ikke røyk før. Jeg hadde nemlig bestilt drosje til kl. 05.20 onsdag morgen (for å rekke flyet til Tromsø), og jeg må innrømme at jeg er litt usikker på hvordan drosjesjåføren hadde reagert om jeg da hadde kommet klatrende ut kjøkkenvinduet - med trillekofferten på slep...! Ja, ja. Jeg er glad jeg er blond...

Men tilbake til mitt forhold til skole og undervisning. Jeg har fått mange spørsmål om hvorfor jeg ønsker meg bort. Egentlig ser jeg ikke helt at det er så mye å undre seg over. Jeg har hovedfag i norsk, men bruker tiden på å kjefte, lokke og true, lage opplegg til utakknemmelige unger som synes alt er så kjeeeeeeeeedeliiiig! Unger som overhodet ikke vil lære; som noen av dem har sagt: "Vi vil ha gode karakterer, men vi vil ikke gjøre noe for dem." Hurra! Jeg blir kjempemotivert! Og hvis noen en gang finner det "geniet" som fant på at norskfaget skal ha tre karakterer, så skal han og jeg ha oss en lang alvorsprat under fire øyne. (De som vil kan oversette den siste setningen til Senja-dialekt slik at de får et bedre inntrykk av hva jeg egentlig prøver å få sagt.) Norsk = rettebyrde, rettebyrde, rettebyrde! Jeg føler ikke for å rope hurra for akkurat det, så man får nøye seg med et lite apokopert Hurr. Sist, men på ingen måte minst, er jeg ikke komfortabel med den offentligheten lærerrollen fører med seg. Jeg har opp gjennom årene gått mange omveier i butikker og kjøpesentre for å slippe å bli stoppet av foreldre som ønsker å diskutere sin håpefulle. Jeg fordrar ikke at man alltid er på jobb, på utstilling - at folk ikke kan skille mellom privatpersonen og læreren. Dessuten har jeg inntrykk av at det ikke er så mange andre enn lærere som skjønner hva jeg snakker om nå. Jeg er sjelden i nede i byen på lørdagene; jeg orker ikke elevene som tyter overalt og som lurer på om de siste prøvene er rettet og hva vi skal gjøre i timene på mandag. Jeg vil ha anonymiteten min tilbake.

Det er altså derfor jeg ikke holder ut å bli... Jeg er ikke klar for å slutte siden jeg egentlig trives godt der jeg er nå. Men jeg har vært nødt til å gjøre det jeg mener er best for meg. Jeg har tillatt meg å være egoist...

Karakteroppgjør

Jeg har nå ført inn mine karakterer for dette terminoppgjøret. Jeg har hatt fire klasser dette skoleåret: 1 HSB og 2AAB i norsk, og 1AAB i både norsk og engelsk. Til sammen har jeg satt 197 karakterer fordelt på 61 elever. Det sier vel egentlig aller mest om det håpløse karaktersystemet i norskfaget og det evige jaget etter karaktergrunnlag...

Siste time...

Da har jeg hatt skoleårets siste time i et klasserom. Faktisk årets siste time. Kanskje min siste undervisningstime noensinne. Det er på en måte litt rart; en epoke er over... Men jeg tror ikke jeg kommer til å savne klasserommet med det første. Vet egentlig ikke hva som skal til for at jeg skulle ønske å komme tilbake.

Jeg var på sensoroppdrag tidligere denne uka. Mens vi satt på pauserommet der fant vi ut at man kan dele lærere inn i to grupper: Den ene gruppa ble lærere fordi de følte en eller annen form for kall; den andre gruppa bare begynte å studere og opplevde et "å faen". Jeg tilhører den siste gruppa...

Jif støvmopp

Overskriften kan tilsynelatende virke noe søkt... Men neida! Den henger nøye sammen med sensurering av norskeksamener... Det burde egentlig være innlysende. Da jeg tok fatt på dagens rettebunke varte det ikke lenge før jeg kom til å tenke på viktigheten av å tømme oppvaskmaskinen. Og når så er gjort må man selvfølgelig sette inn det som ikke fikk plass og fortsatt er skittent. For ikke å snakke om at det er på høy tid å forbarme seg over den store kasserollen som har stått på kjøkkenbenken i flere dager uten å ha blitt vasket. (Det er ikke greit å være stor kasserolle og ikke få plass i oppvaskmaskinen; må gå skitten i dagesvis...) Men det er da tankene mine vandrer til min nye Jif støvmopp! Nå ja, ny og ny; det er flere uker siden den ble kjøpt inn. Men plutselig er tiden moden for å teste den ut. Det er nå eller aldri! Jeg stormer inn på badet! Sloss med den harde plasten som omgir støvmoppen. Undrer meg litt på hvordan den egentlig skal settes sammen... Kort tid etterpå har vi funnet hverandre, og støvmoppen er ute på jobb. Og så praktisk! Den kommer til nesten over alt! Og så lett støvet fester seg! Helt fantastisk!! Jeg er imponert! Samtidig er jeg stolt av meg selv: jeg har funnet nok en måte å flykte fra rettebunkene på! Hurra for Jif støvmopp!

Sensur og sånn

Har vært på sensorskolering på Lillestrøm tidligere denne uka. (Dro nedover tirsdag ettermiddag, hjemme onsdag kveld.) Det var lærerikt, og det var interessant. (Det kan være verdt å merke seg at ordet interessant kan ha flere betydninger...) Det jeg nok savnet mest faglig var forståelsen for den spesielle situasjonen en eksamen er; ingen skriver vel den perfekte oppgave i løpet av 5 timer... Men det kan jo ikke bety at karakterene 5 og 6 skal være helt uoppnåelige...??

Forresten. De som arrangerer slike sensorskoleringer tror jeg trenger et kurs i økonomi. Jeg er rystet over hva det har kostet å sende meg på denne skoleringen. Og jeg er veldig glad for at det ikke er jeg som har tatt meg av fly- og hotellbestilling...! Jeg skal ikke nevne noen konkrete tall, men for et par uker siden bestilte jeg ferien til meg og samboeren. Vi skal være borte 8 dager i siste halvdel av juli; vi flyr fra Tromsø, besøker to europeiske storbyer (reiser med fly mellom disse byene), bor på 3- og 4-stjerners hotell... Fly og hotell for oss to disse 8 dagene koster 1447,- mer enn fly og hotell for min sensorskolering...

Finland - noe å lære?

I morgen tidlig bærer det av sted til Helsinki. Lærerseminar. Siden Finland kommer så godt ut på PISA-undersøkelsene skal liksom alle dit - "for å se lyset". For all del, jeg har ingenting imot en tur til Helsinki. Og det er alltid noe å lære med hensyn til å besøke andre skoler - uansett hvor de er plassert i geografien. Men det jeg savner er den manglende troen på seg selv... Hver gang man leser reportasjer eller hører foredrag fra skoler hvor de "har løst alle problemer", så er det en prosess som har foregått over flere år - igangsatt av noen som ikke har latt seg påvirke av hva andre mener eller hvordan man jobber på andre skoler. I norsk skole i dag kaster man ting altfor lett over bord. Stadig er det nye reformer, ny pedagogikk, nye metoder - vekk med alt som har vært... Det mest bekymringsfulle må vel være at det nettopp er norsk skole som har så dårlig tro på norsk skole...

What a wonderful world