Fascinasjon

Norge er blitt en miljøversting hørte jeg på nyhetene her om dagen. Fokuset var på hva den enkelte kan gjøre i hverdagen for å minske co2-utslippene. So far, so good. Jo, sier de kloke hoder; man skal fly mindre. Oi, så lurt! Kjempeide! Skal vi se: Jeg skal på kurs i Oslo i begynnelsen av september. Da skal jeg altså spare miljøet ved å unngå å fly. Da kan jeg kjøre kanskje? Blir borte fra jobb hele uka i så fall (er to-dagers kurs; tirsdag og onsdag), og bil er jo ikke lik fly, så da blir alt så mye bedre. Særlig hvis alle innbyggerne i Nord-Norge velger samme gode løsning som meg...!! Eller et annet alternativ: jeg kan ta buss til Fauske (og det tar så vidt jeg vet tre dager med bussbytter i Alta og Tromsø) deretter nattoget fra Fauske til Trondheim, og så dagtoget til Oslo. Hvis kurset starter tirsdag morgen og bussrutene er barmhjertige i helgene betyr det at jeg må starte fra Vadsø fredag morgen... Genialt!! En samfunnsøkonomisk genistrek!! Jeg avslutter med å ønske god bedring og rope heia hauet!

Sommer på hell...

Da har jeg vært i Vadsø i fire dager, og jeg har fire dager igjen til jeg begynner i ny jobb. Sommeren har gått veldig fort - skulle gjerne hatt fri et par uker til. Jeg har bestandig så mye jeg ønsker å få gjort når jeg har fri; selvfølgelig rekker jeg ikke over mer enn ca. halvparten. For sikkerhets skyld har jeg nå også pådratt meg den vanvittige ideen at badet skal pusses opp før jul! Å skrekk og gru!! Som om det ikke var ille nok å pusse opp kjøkkenet i august i fjor! Selvplager - det er det jeg er!!!

Skal vi si at jeg har hatt en storbysommer? Vadsø, Tromsø, København, Gdansk, Vadsø - i den rekkefølgen. Litt variasjon der ja. Skulle gjerne reist mye, mye mer, men det koster jo en formue å bare komme seg ut av Finnmark! Hrmf!! Det er en ting jeg gjerne skulle hatt mulighet til denne sommeren: være helt alene i dagesvis. Jeg trenger tid til å tenke, gjøre opp status, finne ut hva jeg egentlig vil, men den tiden finner jeg ikke i hverdagen... Livet er det som skjer mens man er opptatt med andre ting - er det ikke så det heter?

Sivilisasjon!

I morgen tidlig forlater jeg Vadsø med kurs for sivilisasjonen. Det er nå (nesten nøyaktig) 35 måneder siden jeg flyttet til Finnmark. Jeg har fremdeles ikke slått rot her... Det er ikke her jeg skal bo resten av livet - det er jeg sikker på.

Til sammen skal jeg og Focusen tilbakelegge 84 mil i morgen. Kjører via Finland. Når jeg har krysset grensen og igjen er inne i Norge føles liksom alt så riktig, og turen ned Skibotndalen kan ikke beskrives. Plutselig har verden landskap med fjord og fjell og daler. Og frodighet ikke minst. Jeg har det ikke på samme måten når jeg kjører med frontlyktene vendt mot Varanger...

Litt hva og hvorfor

I dag har jeg vært innom skolen for å rydde pulten og levere nøklene. Litt rart. På en måte er jeg ikke klar for å slutte der, men samtidig holder jeg ikke ut tanken på å bli...

Forrige uke var jeg i Tromsø; sensur på torsdag, egenpleie på onsdag. Det var utrolig luksus å bruke en hel dag på shopping, frisørbesøk og turer på cafe... Og ikke minst i Tromsø. Tromsø er liksom BYEN. Akkurat passe stor og akkurat passe liten. Jeg føler meg hjemme der - ikke så rart; jeg har bodd der i 12 år... Dessuten rakk jeg å bli høvelig urban mens jeg bodde der. Vadsø blir tragisk liten til sammenligning! For lite av alt! Og med stor fare for å bli upopulær våger jeg påstanden: Vadsø har ikke sjel! Men i alle fall: torsdag morgen var det slutt på freden. Sensurmøter er en veldig intens og hektisk opplevelse. I år skulle man dessuten registrere karakterene i PAS, og med alle norsksensorene i Nord-Norge i et rom i kjelleren på Scandic fikk vi alle anledning til å erfare det gamle slagordet: Ingen fart, ingen moro. Rent bortsett fra dette er det veldig lærerikt å være sensor, men det er også tidkrevende. I år strevde jeg meg gjennom 188 besvarelser i hovedmål; jeg og mine medsensorer endte med å stryke 19 av disse. Det synes jeg er et høyt tall, men samtidig var vi ikke spesielt mye i tvil...

Torsdag kveld var jeg tilbake i Vadsø, men en begivenhetsrik dag var på ingen måte over... Tilsynelatende helt uten grunn ryker låsen i ytterdøren. Døren lar seg ikke åpne verken fra innsiden eller yttersiden. Heldigvis var vi hjemme når det skjedde. Og heldigvis er kjøkkenvinduet vårt godt skjermet mot innsyn - ellers hadde nok mange lurt på hvorfor samboeren min gikk ut kjøkkenvinduet da han dro på jobb på fredagen... Jeg er bare glad til at låsen ikke røyk før. Jeg hadde nemlig bestilt drosje til kl. 05.20 onsdag morgen (for å rekke flyet til Tromsø), og jeg må innrømme at jeg er litt usikker på hvordan drosjesjåføren hadde reagert om jeg da hadde kommet klatrende ut kjøkkenvinduet - med trillekofferten på slep...! Ja, ja. Jeg er glad jeg er blond...

Men tilbake til mitt forhold til skole og undervisning. Jeg har fått mange spørsmål om hvorfor jeg ønsker meg bort. Egentlig ser jeg ikke helt at det er så mye å undre seg over. Jeg har hovedfag i norsk, men bruker tiden på å kjefte, lokke og true, lage opplegg til utakknemmelige unger som synes alt er så kjeeeeeeeeedeliiiig! Unger som overhodet ikke vil lære; som noen av dem har sagt: "Vi vil ha gode karakterer, men vi vil ikke gjøre noe for dem." Hurra! Jeg blir kjempemotivert! Og hvis noen en gang finner det "geniet" som fant på at norskfaget skal ha tre karakterer, så skal han og jeg ha oss en lang alvorsprat under fire øyne. (De som vil kan oversette den siste setningen til Senja-dialekt slik at de får et bedre inntrykk av hva jeg egentlig prøver å få sagt.) Norsk = rettebyrde, rettebyrde, rettebyrde! Jeg føler ikke for å rope hurra for akkurat det, så man får nøye seg med et lite apokopert Hurr. Sist, men på ingen måte minst, er jeg ikke komfortabel med den offentligheten lærerrollen fører med seg. Jeg har opp gjennom årene gått mange omveier i butikker og kjøpesentre for å slippe å bli stoppet av foreldre som ønsker å diskutere sin håpefulle. Jeg fordrar ikke at man alltid er på jobb, på utstilling - at folk ikke kan skille mellom privatpersonen og læreren. Dessuten har jeg inntrykk av at det ikke er så mange andre enn lærere som skjønner hva jeg snakker om nå. Jeg er sjelden i nede i byen på lørdagene; jeg orker ikke elevene som tyter overalt og som lurer på om de siste prøvene er rettet og hva vi skal gjøre i timene på mandag. Jeg vil ha anonymiteten min tilbake.

Det er altså derfor jeg ikke holder ut å bli... Jeg er ikke klar for å slutte siden jeg egentlig trives godt der jeg er nå. Men jeg har vært nødt til å gjøre det jeg mener er best for meg. Jeg har tillatt meg å være egoist...

Karakteroppgjør

Jeg har nå ført inn mine karakterer for dette terminoppgjøret. Jeg har hatt fire klasser dette skoleåret: 1 HSB og 2AAB i norsk, og 1AAB i både norsk og engelsk. Til sammen har jeg satt 197 karakterer fordelt på 61 elever. Det sier vel egentlig aller mest om det håpløse karaktersystemet i norskfaget og det evige jaget etter karaktergrunnlag...

Siste time...

Da har jeg hatt skoleårets siste time i et klasserom. Faktisk årets siste time. Kanskje min siste undervisningstime noensinne. Det er på en måte litt rart; en epoke er over... Men jeg tror ikke jeg kommer til å savne klasserommet med det første. Vet egentlig ikke hva som skal til for at jeg skulle ønske å komme tilbake.

Jeg var på sensoroppdrag tidligere denne uka. Mens vi satt på pauserommet der fant vi ut at man kan dele lærere inn i to grupper: Den ene gruppa ble lærere fordi de følte en eller annen form for kall; den andre gruppa bare begynte å studere og opplevde et "å faen". Jeg tilhører den siste gruppa...

Jif støvmopp

Overskriften kan tilsynelatende virke noe søkt... Men neida! Den henger nøye sammen med sensurering av norskeksamener... Det burde egentlig være innlysende. Da jeg tok fatt på dagens rettebunke varte det ikke lenge før jeg kom til å tenke på viktigheten av å tømme oppvaskmaskinen. Og når så er gjort må man selvfølgelig sette inn det som ikke fikk plass og fortsatt er skittent. For ikke å snakke om at det er på høy tid å forbarme seg over den store kasserollen som har stått på kjøkkenbenken i flere dager uten å ha blitt vasket. (Det er ikke greit å være stor kasserolle og ikke få plass i oppvaskmaskinen; må gå skitten i dagesvis...) Men det er da tankene mine vandrer til min nye Jif støvmopp! Nå ja, ny og ny; det er flere uker siden den ble kjøpt inn. Men plutselig er tiden moden for å teste den ut. Det er nå eller aldri! Jeg stormer inn på badet! Sloss med den harde plasten som omgir støvmoppen. Undrer meg litt på hvordan den egentlig skal settes sammen... Kort tid etterpå har vi funnet hverandre, og støvmoppen er ute på jobb. Og så praktisk! Den kommer til nesten over alt! Og så lett støvet fester seg! Helt fantastisk!! Jeg er imponert! Samtidig er jeg stolt av meg selv: jeg har funnet nok en måte å flykte fra rettebunkene på! Hurra for Jif støvmopp!