All the world's a stage...

All the world's a stage,
And all the men and women merely players:
They have their exits and their entrances;
And one man in his time plays many parts,
His acts being seven ages. At first the infant,
Mewling and puking in the nurse's arms.
And then the whining school-boy, with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school. And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress' eyebrow. Then a soldier,
Full of strange oaths and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon's mouth. And then the justice,
In fair round belly with good capon lined,
With eyes severe and beard of formal cut,
Full of wise saws and modern instances;
And so he plays his part. The sixth age shifts
Into the lean and slipper'd pantaloon,
With spectacles on nose and pouch on side,
His youthful hose, well saved, a world too wide
For his shrunk shank; and his big manly voice,
Turning again toward childish treble, pipes
And whistles in his sound. Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.


William Shakespeare

Uka som gikk

På banen?

I og med at jeg synes det er kjekt å sitte i sofaen en helt vanlig tirsdagskveld ble jeg i går påtvunget en landskamp i dette som kalles fotball, men, som etter mine begreper like gjerne kunne vært tullball…

Men siden jeg var i godlune og det diplomatiske hjørnet tenkte jeg at jeg skulle prøve å vise interesse for dette her… denne her… greia… Så jeg stilte noen, etter min mening, helt relevante spørsmål:

• Hvis det er sånn at Norge er best uten ball, hvorfor bruker man da en masse penger på baller? Ingen har satt opp noe regnskap for hvor mye penger som går med til fotballer i Norge i løpet av et år. Hva utgjør det i sykehjemsplasser eller antall timer til spesialundervisning? Men er det noen som tar tak i, og tør å snakke om, denne problematikken?
• Visstnok er det sånn at det gjelder å holde buret rent. Hva er best å bruke da? Jif?
• Når en fotballspiller blir tørst, går han da over høyre- eller venstrebacken etter vann?
• Hvis laget gjør det dårlig må treneren gå. Er det først da han kommer på banen?

Men som alle andre kloke hoder blir jeg misforstått i samtiden…

Men fenalåret mitt får du aldri!

I august var jeg ikke i slag. Feriens siste dager ble i all hovedsak tilbrakt her:

Så man drar til legen – i tilfelle man har pådratt seg noen utenlandske smådjevler. Prøveresultatene viste at det meste var høyt og fint. “Kom tilbake i november”, sa de. “Da kan vi ta nye prøver”, sa de. Alt er sikkert fortsatt høyt og fint da – hørte jeg.

Jeg har hatt kroniske plager siden jeg var to. Det er lenge siden jeg sist knasket skolemedisin på blå resept.

Skal jeg få novembers prøveresultater til å bli noe annet enn høyt og fint kan jeg legge om på kostholdet. Spise mindre salt for eksempel.

Man kan vifte pekefinger hit og pekefinger dit. Faktisk kan de vifte med hva slags fingrer de vil. Jeg skulle for eksempel sikkert klart å spise mindre salt. Men tar man fenalåret fra et gjennomsnittsmenneske...

Sommeren 2012 - utenlands

Sumaren eg fylte diesel

Mine barndoms somre var ofte bilturer i Norge, Sverige eller Finland i en Opel Ascona i en noe ubestemmelig gulbrun, nesten brennevinsaktig, farge. Den hadde svart tak. Før i verden hadde biler av og til annen farge på taket. Det var nok heller noe med datidens smak og sans for estetikk heller enn praktiske hensyn. For slike tak var annerledes lagd, annerledes å ta på, med sin lett ruglete overflate.

Barndommens Opel Ascona kom til oss som 4-åring (altså over den verste trassalderen) og døde også der mye senere for en høvelig vrakpant da pappa ikke lenger fikk de nødvendige legeattester for å putre avgårde bak rattet på en bil. Produsert som den var i 74 var den blottet for alt av nåtidens staffasje som nakkestøtter, airbag og bilbelter bak. Aircondition var det bare de som hadde vært på ferie i Syden som så vidt hadde hørt om.

Baksetet var mitt, og som enebarn fikk jeg ha det alene. Der var jeg fungerende kartleser ved behov og sysselsatte ellers meg selv med å notere bilnummer og bytte kassetter i walkmannen. Hvis jeg da ikke pleide pollenallergien min. (Pleiing av pollenallergi og notering av bilnummer og bytting av kassett i walkman kan, som aktiviteter, fritt kombineres av utøveren om ønskelig.)

Opel Asconaen gikk på 98 oktan. Etter hvert som den nådde anselig alder ble det stadig vanskeligere å finne riktig drikkevare til den. Sånn er det ofte når man er i ferd med å gå ut på dato.

Selv skulle jeg vederfares den skjebne å bli Fordeier i til sammen 15 år – fordelt på en Escort og en Focus. Det var en helt annen verden. Mest fordi jeg satt bak rattet selv, men også fordi det var så mange knapper og duppedingser der sammenlignet barndommens bil med brennevinsaktig farge. Med Focusen kom også aircondition inn i livet mitt, og det var på høy tid jeg fikk kjølt meg litt ned. Dessuten foretrakk Fordene mine litt lettere drikkevare med sin sans for blyfri 95.

2012 skulle bli sommeren jeg fylte diesel. I fjor høst var det bye bye Ford og bye bye blyfri. Og inn fra høyre kom diesel og firehjulstrekk – skal man opp og fram så skal man opp og fram. Dessuten sitter jeg høyere i nybilen. Jeg liker å sitte høyt i en litt større bil. Jeg liker at de i små putrebiler viker skremt unna når jeg kjører forbi. Det skulle da bare mangle…

Det er ikke rart at man av og til kjeder seg i nye biler. Hva skal man med kartleser når man har et overivrig navigasjonssystem som sier “Caution. Ferry” bare det er en båt i kilometers omkrets? Hva skal man notere bilnummer for når det finnes trafikkovervåkning og man ikke kan bevege seg en meter uten at det blir elektronisk registrert et eller annet sted? Og hva skal man med pollenallergi når man kan airconitionere og ikke trenger å åpne bilvinduet? (Man må fortsatt åpne bildøra når man skal inn eller ut, men det går nok over i løpet av et par år det og.)

Men det finnes mye annet man kan bruke tida på. I så måte foretrekker jeg å kjøre bil alene – for da kan jeg gjøre som jeg vil. (Det gjør jeg uansett, men det kjem ikkje denne soga ved.) For det er da jeg hører på musikk og derigjennom avslører min musikalitet (eller var det “musikalitet”?) Det er da jeg hører lydbok, og dermed kommer meg rekordraskt gjennom romaner. Og det er da jeg skravler med meg selv, bearbeider, diskuterer, kjefter og smeller og feller en tåre – for jeg vet jo ikke hva jeg mener før jeg hører hva jeg sier…

Nå er det jo ikke sånn at noen av det forannevnte er nymotens påfunn som ikke var gjennomførbart i en Opel Ascona fra 1974. Det å skravle med seg selv er for eksempel en utgammel syssel som var adskillig vanligere før da befolkningseksplosjon var et ukjent begrep. (I dag kan man jo risikere å bli innelåst av menn i hvitt om man driver selvskravlinga for langt…) Cluet er at man er alene. Jeg vil jo ikke ha noen innvendinger når jeg skravler. Dette sikres best ved å være alene. (Om man er alene og ikke oppnår enighet ved selvskravling øker faren for innlåsing…)

Om det har sammenheng med det å eie dieselbil vet jeg ikke, men jeg har blitt mer tankefull, nesten fjern. For i bil er det ikke bare landskapet som farer forbi. Det gjør også tankene. Det er ikke bare bilen som fra tid til annen stopper opp. Det gjør også tankene. Og om det har sammenheng med det å eie dieselbil vet jeg ikke, men sommeren 2012 var den sommeren alt var annerledes. Det var sommeren jeg ønsket jeg hadde kjøpt en bil med minst dobbelt så stort bagasjerom, eller i alle fall lært meg å kjøre med henger. 2012 ble sommeren som markerte at alt for alltid var annerledes.

Jeg vil tro at jeg kommer til å eie noe sånt som 7 biler til i mitt liv – basert på min bilbytteintervall fram til nå. Med den medfarten dieselbiler har fått i media i det siste er det vel ikke spesielt sannsynlig at det blir nok en slik. Men man må ha robuste biler i Nord-Norge, ikke en pingle-el som må lades 2x8 timer på en 250 km lang tur fra Vadsø til Karasjok. Det er ikkje noka meining i slikt. (Det er faktisk så lite mening at det må fremheves på nynorsk; meining høres mye mer bestemt ut enn mening.)

Så selv om sommeren 2012 ble første sommeren hvor jeg stoppet ved dieselpumpa for å fylle drivstoff på bilen og pølse med brød på meg selv, så ble også 2012 sommeren fylt med annerledeshet, fylt med skrumaskin og tommestokk i bagasjerommet, fylt med vannkraner som skulle stenges etter ferien og fylt med stekepanner som ikke var å finne fordi de hadde flyttet et annet sted.

Sommeren 2012 ble sommeren hvor verden ble samlet i plastkasser med lokk fra Europris og stuet sammen i et hjørne på det minste soverommet hjemme i Vadsø. For ingen bil, diesel eller ikke, bilbelter i baksetet eller ikke, er så liten, eller så stor, at man ikke får plass til minnene i dem. Men så lenge man kjører er man underveis, på vei – et sted. Og det går framover; det gir ikke mening (meining) å rygge lengre etapper. Og mine barndoms somre er bak der et sted, med litt ubestemmelig farge – som et minne i en plastkasse med lokk og en fjern summing fra en sliten kassett…

Må ha?

For noen dager siden var jeg innom antikvitetsbutikken Det hvite hus her i Vadsø. Der kom jeg over denne vasen her:

Et slikt stilrent og tidløst objekt bør vel kalles en "må-ha-ting"? Jeg valgte derfor å gå forbi, og heller overlate kuppet til en mer dedikert samler...