On the road - med lydbok

Egentlig er lydbok på CD fryktelig avlegs. Jeg kjøper nesten aldri CD-er mer. Men jeg kjøper lydbøker - om sommeren.

Lydbøker hører sammen med sommer og lange bilturer. Vadsø - Tromsø/Tromsø - Vadsø. Evighetslange Tanadalen og milevise Nord-Finland. Lydbok. Alternativet kunne fort blitt YLE på radioen, og da sier det jo seg selv...

Det er vanskelig å finne Den Gode Lydboka. Utvalget er ikke all verden. Men ikke nok med det. Det skal være noe jeg liker, lettfordøyelig og ukomplisert - velegnet til cruising i 6. gir og 110 km/t rusletempo. Dessuten skal den være tilnærmet 168 mil i lengde. DET er vanskelig det. Blir den for lang, kan man risikere å måtte vente helt til neste sommer, og da er selvfølgelig alt glemt. (Det der med at alt er glemt om hundre år er bare tull. Manns minne er 14 dager. Maks. Men jeg er ikke mann.) Blir den for kort kan man bli stuck med YLE. Verre skjebne finnes knapt.

Denne sommeren hadde jeg tenkt å være snusfornuftig og satse på lydbøker jeg allerede hadde. Derfor lå to stk. klare på passasjersetet da jeg startet første etappe.

Det begynte med "Grøftetildragelsesmysteriet" av Thure Erik Lund. Jeg likte tittelen. Det var alt. Etter første CD hadde jeg fått nok. Mer enn nok. Det burde ikke være mulig å få plass til ordet "åndsmenneske" så mange ganger i samme setning, samme side, samme kapittel, samme bok. Gjør som ved reinflokk på veien: Styr unna.

Med Tanadalen i sikte var det bare å gå løs på den andre: "Sommerhus med svømmebasseng" av Herman Koch. Kjøpt på salg på ettervinteren med tanke om at sommeren ville bringe bilturer. Og det var greit nok, men ikke wow. Ikke noe egentlig særpreg, ikke noe revolusjonerende nytt. Tidtrøyte. I utgangspunktet et viktig tema, men plattere slutt skal man lete lenge etter. Bare en mann kunne skrevet en sånn slutt.

Men da var jeg kommet til Tromsø og noe lydboklager hadde jeg ikke der. Da må man proviantere. Jeg satset på et sikkert kort; Jo Nesbøs nyeste, "Sønnen". Da vet man i hvert fall hva man får selv om her ikke var noen Harry Hole. I stedet var det en annen mannlig etterforsker som var støypt i samme form som mannlige etterforskere før han. Men her er det skurken, sønnen, som fenger. Det er han man får sympati med selv om han knerter den ene etter den andre. Men "Sønnen" ble et problem. Det forutså jeg før jeg kjøpte den. Den er altfor mange mil. Derfor har jeg tre CD-er igjen. Godt man skal ut på ny tur snart.

Og nettopp fordi en ny tur er nært forestående har jeg gått til innkjøp av "En mann ved navn Ove" av Fredrik Backman. Jeg tror Ove kan vise seg å bli et bra reisefølge. Jeg gleder meg til å bli kjent med ham.