Jeg har ikke profil på Facebook. Dermed er jeg heller ikke å finne blant dem som dannet Facebook-gruppa for å fremme republikken Hålogaland som en reaksjon mot at idrettsstyret sa nei til OL i Tromsø i 2018. Jeg har en dårlig nyhet; jeg bryr meg ikke. Første gangen jeg hørte at Tromsø var foreslått som OL-søker trodde jeg det var en vill ide fra en særdeles fuktig fest. Det tror jeg fortsatt. Og når man liksom begynner å håpe at maset er over, så begynner de pinadø på nytt; nå skal Tromsø prøve å få OL i 2022. Det var dette med å innse et nederlag og komme seg videre...
Men selvfølgelig er det meg det er noe galt med! For er det en ting Tromsø virkelig trenger så er det 8 ishaller. Må ha det, bare må ha det!! Tenk på gjenbruken! Vekk er korridorpasientene; de blir nå ishallpasienter. Hvilke stordriftsfordeler! Hva med utforløypene ned Tromsdalstinden? Siden man likevel må hogge ned skogen der, kan man asfaltere løypetraseene når våren kommer, og dermed kan både rullestolbrukere og barnevogntrillere komme seg opp på fjellet. Inkluderende samfunn er jo helt i tråd med diskrimineringsloven som kommer 1.1.2009. Og 4 felts motorvei til Kaldfjorden har man jo hatt behov for siden krigen. Joda, det er helt klart meg det er noe galt med!
Så mens jeg venter på Tromsø 2038 eller hva det nå blir, kan jeg kose meg med andre meningsfulle sportslige sysler som for eksempel å se en fotballkamp på TV. Det er nemlig ingenting som er bedre enn akkurat det når man er sliten etter en hard uke på jobb, og synker sammen i sofaen mens man lurer på hva som egentlig er galt med verden. For hva er da mer naturlig enn å se på 22 ekstremt overbetalte pappagutter springe etter en og samme ball? Hvordan i all verden er det mulig å tjene så mange penger når jobben din består av å springe etter en ball?!?! Men det er selvfølgelig meg det er noe galt med. Helt klart. Ingen tvil om det!
torsdag 6. november 2008
tirsdag 4. november 2008
mandag 3. november 2008
Hattebutikk
I dag har jeg vært fylkeskommunen. En smule uvant... Folk peker på meg, og kaller meg fylkeskommunen. Hvem? At det var? Jeg sliter litt med hattebutikken min. Da jeg var tillitsvalgt forrige skoleår opplevde jeg flere ganger at jeg personlig var dypt uenig med den tillitsvalgte. Og som fylkeskommunen har jeg flere ganger opplevd at norsklæreren i meg er dypt uenig med rådgiveren i meg. Det skal liksom ikke være enkelt.
En annen ting som jeg prøver å venne meg til er at ofte når jeg reiser rundt på seminarer og konferanser er det ikke usannsynlig at jeg er en av de som skal bidra... Det var mye mer komfortabelt å være vanlig deltaker og kunne sitte i egne tanker på bakerste benk...
Jeg kan ikke unngå å ta med et aldri så lite gullkorn fra min dag som fylkeskommunen: "Intet ansvar er så stort at man ikke kan løpe fra det."
En annen ting som jeg prøver å venne meg til er at ofte når jeg reiser rundt på seminarer og konferanser er det ikke usannsynlig at jeg er en av de som skal bidra... Det var mye mer komfortabelt å være vanlig deltaker og kunne sitte i egne tanker på bakerste benk...
Jeg kan ikke unngå å ta med et aldri så lite gullkorn fra min dag som fylkeskommunen: "Intet ansvar er så stort at man ikke kan løpe fra det."
fredag 24. oktober 2008
søndag 14. september 2008
Hjemlengsel
Og ute e det sol... Sommeren har endelig bestemt seg for å avlegge Nord-Norge et besøk. Lovlig sent spør du meg! Vi er halvveis i september og høstfargene har preget landskapet i flere uker allerede.
Høsten er nok den årstiden jeg liker best; det er ikke for varmt og ikke for kaldt. (I teorien i alle fall.) Et utmerket tidspunkt for turer i fjære og fjell. Men da er det bare et problem som melder seg. Jeg får sånn inn i helsikes hjemlengsel! Det gjør rett og slett vondt! Bare se på det her:
Litt annerledes enn den flate og forblåste Finnmarksnaturen det her ja! Jeg har kommet til at det er tre ting som er avgjørende når jeg bestemmer meg for hvor jeg vil slå meg ned: gode karrieremuligheter, bredt kulturtilbud og vill natur.
Den som kunne rusle i fjæra hjemme nå - uansett om det var solskinn eller storm, eller klatre i bratte lier på utkikk etter moden tyttebær. Avslutte dagen med kafèbesøk og en tur på kino eller teater. Før man neste morgen drar på jobb - en jobb hvor man får brukt seg selv og utdannelsen sin. Ut på ettermiddagen kommer man hjem til et passe stort hus - med bærbusker i hagen, og en katt som strekker seg søvning i sola.
En dag er jeg nødt til å realisere dette. Hjemlengselen kommer til å ta knekken på meg hvis jeg ikke gjør det. Mitt lyspunkt akkurat nå er at om et ensifret antall år flytter jeg fra Finnmark og tilbake dit hvor sjela mi bor. For det er en diktstrofe jeg ikke klarer å få ut av hodet: "Ikke visste jeg at dagene som kom og gikk var selve livet"....
Høsten er nok den årstiden jeg liker best; det er ikke for varmt og ikke for kaldt. (I teorien i alle fall.) Et utmerket tidspunkt for turer i fjære og fjell. Men da er det bare et problem som melder seg. Jeg får sånn inn i helsikes hjemlengsel! Det gjør rett og slett vondt! Bare se på det her:
Litt annerledes enn den flate og forblåste Finnmarksnaturen det her ja! Jeg har kommet til at det er tre ting som er avgjørende når jeg bestemmer meg for hvor jeg vil slå meg ned: gode karrieremuligheter, bredt kulturtilbud og vill natur. Den som kunne rusle i fjæra hjemme nå - uansett om det var solskinn eller storm, eller klatre i bratte lier på utkikk etter moden tyttebær. Avslutte dagen med kafèbesøk og en tur på kino eller teater. Før man neste morgen drar på jobb - en jobb hvor man får brukt seg selv og utdannelsen sin. Ut på ettermiddagen kommer man hjem til et passe stort hus - med bærbusker i hagen, og en katt som strekker seg søvning i sola.
En dag er jeg nødt til å realisere dette. Hjemlengselen kommer til å ta knekken på meg hvis jeg ikke gjør det. Mitt lyspunkt akkurat nå er at om et ensifret antall år flytter jeg fra Finnmark og tilbake dit hvor sjela mi bor. For det er en diktstrofe jeg ikke klarer å få ut av hodet: "Ikke visste jeg at dagene som kom og gikk var selve livet"....
torsdag 11. september 2008
mandag 4. august 2008
Trikk!
Som et apropos til gårsdagens fascinasjon angående kollektivtrafikk kom jeg til å tenke på de polske trikkene jeg benyttet i sommer... Et typisk eksemplar ses på bildet over. Greit transportmiddel på korte strekninger. Billig er det også; en vanlig billett koster 8 kroner. Standarden er ikke all verden, støyen fra dørene er mildt sagt slitsom og antall seter er ikke spesielt mange. Men forsåvidt praktisk. Og avgangene er hyppige; trikkene kommer plutselig og går like fort!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
