For noen år siden så jeg en dokumentar om Eva Cassidy. Hun var en amerikansk sanger - mest kjent for sin versjon av "Somewhere over the rainbow" I 1996 døde Eva Cassidy av kreft, bare 33 år gammel. Historien hennes gjorde dypt inntrykk.
I morgen skal jeg delta i minnestund for en kollega som døde av kreft knapt 42 år gammel. På vegne av elevene skal en av jentene i 2A synge nettopp "Somewhere over the rainbow" - for en kvinne som gjorde inntrykk på alle hun møtte.
onsdag 8. desember 2010
mandag 6. desember 2010
Døden er ingen avskjed
Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?
Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.
Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?
Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet:
Uendelig nær er du alltid her
Er de døde bestandig her og nu
I evig lys over hverdagens skritt
på jorden.
Erling Christe (1960)
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?
Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.
Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?
Barn, jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet:
Uendelig nær er du alltid her
Er de døde bestandig her og nu
I evig lys over hverdagens skritt
på jorden.
Erling Christe (1960)
søndag 5. desember 2010
I kulissene med Studiebesøksprogrammet
Å skulle ta seg fra Øst-Finnmark til Portugal er ingen enkel oppgave. Særlig ikke i november. Og i alle fall ikke i helgene… Like fullt begynte reisen lørdag 13. november, til Gardermoen, og så videre utenlands på søndags morgen. Søndagen ble bare den første av flere ekstremt lange dager.
Programmet var lagt slik at det var avreise fra hotellet i Evora rundt kl. 08.30, og da var man ikke tilbake igjen før etter kl. 23. Ikke et minutt alene. Studiebesøk er ikke for pingler. Men så er man heller ikke vant til 2 timers lunsjer, gjerne 4 retter (og visstnok det portugiserne kaller ”a light meal”) og med vin på skolen, blant elevene, i skoletida.
Blant de tingene jeg lærte på denne turen er hvordan det må være å være kongelig. Først reiser man lenge. Så kommer man fram og hele bygda møter. (På en av skolene stilte bygdekoret opp og sang, prest og ordfører var der, det samme var kommunalråden og alle lærerne. Kvinnene i bygda hadde bakt hele natta før.) Deretter er det møter og forelesninger. Dobesøk er det ikke lagt opp til. Man får gaver og spiser før man vinker, smiler pent og drar videre.
Det at dagene er så hektiske og tettpakket var en øvelse. Man er tett på folk man ikke egentlig kjenner, man hører dårlig engelsk overalt og smiler høflig og oppmerksomt til krampa tar en. Samtidig lærer man utrolig mye. Ikke bare om skolesystemet i det landet hvor man befinner seg, men også om praksis og erfaringer som gjøres i de ulike deltakerlandene. Det gjør at man får reflektert over egen praksis, og får tilbakemeldinger på de rutinene man selv opererer med. For eksempel er det i flere land helt uhørt at skoleledere eller eiere, evt. andre eksterne, ikke skal kunne komme inn og høre på undervisningen og evaluere både den og læreren. I Norge er det jo allment akseptert at læreren er privatpraktiserende på godt og ondt.
Men man lærer også om vertslandets kultur og mentalitet. I Portugal betyr setningen ”Vi må skynde oss, bussen venter” egentlig ”Bussen går snart, men vi kan godt stå her og snakke i ti minutter før vi begynner å rusle”. Etter hvert begynte vi å operere med tidsbegrepet ”Portugese minutes”… Det var også interessant å se hvordan portugisere klumpet seg sammen når vi skulle spise. De ville helst ikke blande seg med oss andre. Hele tiden unnskyldte de seg for sin dårlige engelsk; noen burde fortalt dem at det i alle fall ikke er slik språkferdigheter blir bedre.
Evora er på UNESCOs liste over kulturminner. Derfor var det synd at det ikke var lagt opp til mer tid for å se seg om i byen. (Og hvorfor tenkte ikke portugiserne på at vi kunne svidd av litt mer oljepenger...?) Arkitekturen i Evora er spennende, alle husene hvite, gatene brosteinslagt, smale og enveiskjørte.
Programmet var lagt slik at det var avreise fra hotellet i Evora rundt kl. 08.30, og da var man ikke tilbake igjen før etter kl. 23. Ikke et minutt alene. Studiebesøk er ikke for pingler. Men så er man heller ikke vant til 2 timers lunsjer, gjerne 4 retter (og visstnok det portugiserne kaller ”a light meal”) og med vin på skolen, blant elevene, i skoletida.
Blant de tingene jeg lærte på denne turen er hvordan det må være å være kongelig. Først reiser man lenge. Så kommer man fram og hele bygda møter. (På en av skolene stilte bygdekoret opp og sang, prest og ordfører var der, det samme var kommunalråden og alle lærerne. Kvinnene i bygda hadde bakt hele natta før.) Deretter er det møter og forelesninger. Dobesøk er det ikke lagt opp til. Man får gaver og spiser før man vinker, smiler pent og drar videre.
Det at dagene er så hektiske og tettpakket var en øvelse. Man er tett på folk man ikke egentlig kjenner, man hører dårlig engelsk overalt og smiler høflig og oppmerksomt til krampa tar en. Samtidig lærer man utrolig mye. Ikke bare om skolesystemet i det landet hvor man befinner seg, men også om praksis og erfaringer som gjøres i de ulike deltakerlandene. Det gjør at man får reflektert over egen praksis, og får tilbakemeldinger på de rutinene man selv opererer med. For eksempel er det i flere land helt uhørt at skoleledere eller eiere, evt. andre eksterne, ikke skal kunne komme inn og høre på undervisningen og evaluere både den og læreren. I Norge er det jo allment akseptert at læreren er privatpraktiserende på godt og ondt.
Men man lærer også om vertslandets kultur og mentalitet. I Portugal betyr setningen ”Vi må skynde oss, bussen venter” egentlig ”Bussen går snart, men vi kan godt stå her og snakke i ti minutter før vi begynner å rusle”. Etter hvert begynte vi å operere med tidsbegrepet ”Portugese minutes”… Det var også interessant å se hvordan portugisere klumpet seg sammen når vi skulle spise. De ville helst ikke blande seg med oss andre. Hele tiden unnskyldte de seg for sin dårlige engelsk; noen burde fortalt dem at det i alle fall ikke er slik språkferdigheter blir bedre.
Evora er på UNESCOs liste over kulturminner. Derfor var det synd at det ikke var lagt opp til mer tid for å se seg om i byen. (Og hvorfor tenkte ikke portugiserne på at vi kunne svidd av litt mer oljepenger...?) Arkitekturen i Evora er spennende, alle husene hvite, gatene brosteinslagt, smale og enveiskjørte.
Imidlertid fikk vi en kort omvisning i ”The Chapel of Bones” en av dagene. Det gjorde inntrykk. Kapellet er stort sett bygd av menneskebein; det er ingenting for den lettskremte… 
Etter omvisningen i kapellet hadde vi et par fritimer, så jeg pluss deltakerne fra Oslo, Stockholm og London bestemte oss for å gå tilbake til hotellet via katedralen. 
Ingen av oss var særlig kjent i byen; når skulle vi fått tid til å bli det liksom? Men vi ruslet av gårde og skravlet. Med unntak av svensken var resten av oss damer. Plutselig var svensken vekk: ”We’ve lost the tall Swede.” Hun fra Oslo gikk for å se etter han. Tilbake sto jeg og en av Her Majesty’s Inspectors fra London. Ingen av oss ante hvor vi var. Alt jeg hadde var adressen til hotellet på en lapp i veska.
Oppbruddet kom på fredagen. Programmet var slutt og de fleste dro hjem, noen dro til Lisboa og et par av oss ble igjen i Evora. Vi hadde blitt advart om at hjemreisen kunne bli problematisk på grunn av NATO-toppmøtet som foregikk i Lisboa den helga. Selv tok meg meg inn til hovedstaden på lørdag formiddag. Det gikk helt fint. Bortsett fra at bussen fra bussterminalen til flyplassen aldri dukket opp. Det endte med at jeg delte drosje med en portugisisk dame som hadde bodd de siste 15 årene i Tyskland. Det mest bekymringsfulle med det var at jeg snakket bedre tysk enn henne… (Og jeg kan finne på å si ”Guten Tag, durch, für, gegen, ohne, um” i en og samme stening.) Men tror du ikke vi klarte å huke den antakeligvis eneste drosjesjåføren i Lisboa som snakker svensk! Flyet mitt skulle gå i femtida på ettermiddagen, så jeg hadde god tid. Jeg skulle fly med Lufthansa til Oslo via Frankfurt. Men på grunn av NATO-møtet havnet flyet mitt bakerst i køen, det oppsto forsinkelser og det endte med at jeg sov fire timer på et flyplasshotell i Frankfurt den natta. Søndag morgen spiste jeg frokost på flyplassen mens jeg så på tysk politi som vandret rundt med automatvåpen. Ikke helt det man er vant til fra Vadsø lufthavn for å si det sånn. Terrortrusler er heller ikke for pingler.
Jeg landet på Gardermoen foran ruta, og det var under halvtimen siden flyet mitt til Kirkenes hadde gått. Derfor var det surt at ombookingen min var sånn at jeg hadde 11 timer å vente. Heldigvis hadde jeg næringsvett nok til å ta dagrom på SAS-hotellet. Flyet til Tromsø var etter hvert 50 minutter forsinket. Like før boarding ble jeg ropt opp på callingen. De hadde plutselig bestemt seg for at jeg skulle være med SAS’en til Alta i stedet for Tromsø. Samme for meg. Jeg ville bare komme meg lengst mulig. På www.yr.no var det nemlig sendt ut ekstremvarsel for Øst-Finnmark den natta… I Tromsø var det brøyting og avising og vi var faretruende langt bak ruta. Hadde jeg skulle byttet fly her, hadde jeg ikke kommet meg videre; melkeruta hadde allerede dratt. Sikkert på grunn av den dårlige værmeldinga; de bruker ellers å vente. Etter to forsøk landet vi i Alta. Widerøe var der fortsatt, og 15 minutter senere satte vi kursen mot Vadsø. Da var klokka 00.50. Jeg sto opp 04.45… Når vi landet i Vadsø ble overgangen brå for en som har tilbrakt den siste uka i ca. 15 plussgrader. Det var snøskavler, fokk og ufyselig. Og selvfølgelig kom ikke kofferten. Jeg var hjemme kl. 01.50. Uten koffert. Uten tannbørste. På flyplassen sa de at kofferten min er i Alta og at den ville komme med flyet kl. 08.15. Etter å ha sovet et par timer sjangler jeg på jobb. Nettsidene til Widerøe er ikke oppdatert, og jeg bestemmer meg for å kjøre til flyplassen for å sjekke. Halvveis dit fyker det så ille at jeg angrer på at jeg la ut. Hadde jeg ikke visst hvor avkjøringen til flyplassen er, hadde jeg aldri funnet den. Flyet fra Alta kom seg aldri ned i Vadsø, men fortsatte rett til Tromsø. Kofferten min er mer reiseglad enn det jeg setter pris på… Først rett etter klokken 19 på mandag fikk jeg kofferten min…
Så hva har jeg lært?
- Studiebesøk er utrolig nyttige. Man er gjerne ganske alene om sine ansvarsfelt og har få å dele erfaringer med der man jobber til daglig. Derfor er det nyttig å få diskutert med personer som møter akkurat de samme faglige problemstillinger som en selv, men som kanskje har andre faglige tradisjoner – som setter dine egne i perspektiv.
- Det er lurt å velge steder hvor det er mulig å benytte direkteruter fra Gardermoen.
- Vær rustet mot uvær!
- Kulturforskjeller går ikke over. Man må tilpasse seg.
- Det morsomme britiske uttrykket “Pinning jelly on the wall”. Det passer i de fleste klasserom…
- Jeg fått en litt annen oppfatning av hvordan man jobber med og implementerer kvalitetssystemet i praksis. Dette kommer jeg til å plage mine omgivelser med.
- Ha alltid det mest nødvendige i håndbagasjen. Noen kofferter er opprørske og legger ut på langtur alene og uten trening…
Antakeligvis søker jeg igjen. Men neppe til neste år. For det er helt klart en opplevelse utenom det vanlige. Anbefales. Men ta gjerne noen feriedager etterpå… Om ikke annet så for å være litt alene.
torsdag 18. november 2010
lørdag 13. november 2010
torsdag 11. november 2010
Plutselig en dag i oktober
Tirsdag 26. oktober var det min tur til å skrive i Vadsødagboka. Endelig har jeg somlet teksten ferdig... Og den kommer her.
Vadsø, 26. oktober 2010:
Det som tegnet til å bli en helt vanlig tirsdag begynte dårlig, og ikke minst, altfor tidlig. Rundt halv tre på natta starter røykvarsleren på soverommet å pipe om at nå er det på tide å skifte batteri. Jo da, det er viktig med brannsikkerhet, men det må da være mulig å produsere røykvarslere med i alle fall et snev av høflighet?!
Og da er det like greit å starte dagen på forholdsvist lavt blodsukker… En banan og en blåbæryoghurt til frokost noen timer senere. Det mest positive man kan si om mine frokoster er at de som regel er stående buffeer…
Klokka er et sted mellom åtte og halv ni. Gradestokken viser to beinkalde minusgrader. Sola er i ferd med å komme opp, og i og med at det nesten ikke er noen skyer på himmelen får den boltre seg temmelig fritt. Likevel er det altfor lite løv på trærne til å få den gode høststemningen. Man føler at vinteren er i ferd med å feste grepet. Bakken ser bar ut, men de som setter av gårde som om den var nettopp det får seg kanskje en overraskelse. For veier og gater, fortau og gangstier er dekket med en tynn ishinne; det er skummelt glatt.
Jeg er inne i min siste arbeidsuke på Fylkesbygget, og det er veldig mye som skal gjøres. Det aller viktigste er å skrive ferdig fire saksframlegg til Kompetanseutvalgets møte i slutten av november. Det blir mye papir fra meg denne gangen! Når jeg trenger skrivepause rydder jeg i permene med hard hånd; jeg skal jo tross alt flytte ut av kontoret nå på fredag. Jeg rekker også en tur innom videregående som blir min nye arbeidsplass fra og med mandag i neste uke.
Lunsjpausen blir kort. Som vanlig ender jeg opp med rundstykke med laks og egg fra kantina. Og en kopp te selvfølgelig. Det er ikke dagens første kopp og blir på ingen måte dagens siste.
Etter hvert leverer jeg fra meg tre av saksframleggene til godkjenning. Jeg finner ikke tiltakslysten for å begynne på det fjerde, så resten av arbeidsdagen går med til rydding av kontoret og litt knasking av frukt innimellom.
Været har vært fint hele dagen. I halv fire-tiden har det begynt å bli mørkt. Solnedgangen farger Varangerhimmelen i flere nyanser av gult og rødt. Et lett skydekke har begynt å komme, og også skyene får farger av sola. Den har til og med klart å tine en god del av det islaget som var en større utfordring på morgenkvisten.
Etter en handletur på Kiwi i femtiden kommer jeg hjem til tomt hus.
Vaskemaskinen gikk i gaiken for en uke siden og vi har lånt en annen så lenge. Selvfølgelig må jeg teste ut den lånte vaskemaskinen; det har tross alt hopet seg opp med skittentøy. Føler meg skikkelig lur der jeg står på vaskerommet og ser hånddukene danse rundt inne i maskinen; skikkelig ut-på-landet syssel. Tro om sentrifugeringen er like spennende, og om jeg heller skal prioritere denne foran TV’en i kveld…
Dagsrevyen har juks og bedrag som hovedoppslag. Først er det fiskefileter som sprøytes full av vann (som gjør at vi betaler for vann vel så mye som fisk) og kjemikalier (for å gi ”frisk” farge) før den selges til forbrukerne. Deretter er det Sp-statsråder som må svare for seg i forbindelse med pengegaver. Ingen av dem får noen som helst sympati hos meg.
Men woken jeg spiste til middag mens jeg kikket på TV’en var god. Det gjorde heller ingenting at det ble et glass italiensk rødvin til maten…
Siden man ikke kan sitte i sofaen hele kvelden bruker jeg tid på å sette på plass noen gamle bøker som ble hentet i et stabbur i Nesseby for noen uker siden; to serier utgitt på 50-tallet på noe som kaller seg Essforlaget. Ingen kjente forfattere; det er en form for eventyrfortellinger fra fjerne himmelstrøk. Sikkert datidens populærlitteratur – fra den gangen verden var stor og kartet fortsatt hadde uoppdagede flekker.
I og med at det er tirsdag avsluttes kvelden med TV2 og amerikanske serier. Før jeg legger meg setter jeg nytt batteri i røykvarsleren i trygg forvisning om at til neste år er allting glemt og at jeg nok en gang blir vekket midt på natta av en usivilisert røykvarsler som vil ha nytt batteri langt utenfor vanlig kontortid…
Vadsø, 26. oktober 2010:
Det som tegnet til å bli en helt vanlig tirsdag begynte dårlig, og ikke minst, altfor tidlig. Rundt halv tre på natta starter røykvarsleren på soverommet å pipe om at nå er det på tide å skifte batteri. Jo da, det er viktig med brannsikkerhet, men det må da være mulig å produsere røykvarslere med i alle fall et snev av høflighet?!
Og da er det like greit å starte dagen på forholdsvist lavt blodsukker… En banan og en blåbæryoghurt til frokost noen timer senere. Det mest positive man kan si om mine frokoster er at de som regel er stående buffeer…
Klokka er et sted mellom åtte og halv ni. Gradestokken viser to beinkalde minusgrader. Sola er i ferd med å komme opp, og i og med at det nesten ikke er noen skyer på himmelen får den boltre seg temmelig fritt. Likevel er det altfor lite løv på trærne til å få den gode høststemningen. Man føler at vinteren er i ferd med å feste grepet. Bakken ser bar ut, men de som setter av gårde som om den var nettopp det får seg kanskje en overraskelse. For veier og gater, fortau og gangstier er dekket med en tynn ishinne; det er skummelt glatt.
Jeg er inne i min siste arbeidsuke på Fylkesbygget, og det er veldig mye som skal gjøres. Det aller viktigste er å skrive ferdig fire saksframlegg til Kompetanseutvalgets møte i slutten av november. Det blir mye papir fra meg denne gangen! Når jeg trenger skrivepause rydder jeg i permene med hard hånd; jeg skal jo tross alt flytte ut av kontoret nå på fredag. Jeg rekker også en tur innom videregående som blir min nye arbeidsplass fra og med mandag i neste uke.
Lunsjpausen blir kort. Som vanlig ender jeg opp med rundstykke med laks og egg fra kantina. Og en kopp te selvfølgelig. Det er ikke dagens første kopp og blir på ingen måte dagens siste.
Etter hvert leverer jeg fra meg tre av saksframleggene til godkjenning. Jeg finner ikke tiltakslysten for å begynne på det fjerde, så resten av arbeidsdagen går med til rydding av kontoret og litt knasking av frukt innimellom.
Været har vært fint hele dagen. I halv fire-tiden har det begynt å bli mørkt. Solnedgangen farger Varangerhimmelen i flere nyanser av gult og rødt. Et lett skydekke har begynt å komme, og også skyene får farger av sola. Den har til og med klart å tine en god del av det islaget som var en større utfordring på morgenkvisten.
Etter en handletur på Kiwi i femtiden kommer jeg hjem til tomt hus.
Vaskemaskinen gikk i gaiken for en uke siden og vi har lånt en annen så lenge. Selvfølgelig må jeg teste ut den lånte vaskemaskinen; det har tross alt hopet seg opp med skittentøy. Føler meg skikkelig lur der jeg står på vaskerommet og ser hånddukene danse rundt inne i maskinen; skikkelig ut-på-landet syssel. Tro om sentrifugeringen er like spennende, og om jeg heller skal prioritere denne foran TV’en i kveld…
Dagsrevyen har juks og bedrag som hovedoppslag. Først er det fiskefileter som sprøytes full av vann (som gjør at vi betaler for vann vel så mye som fisk) og kjemikalier (for å gi ”frisk” farge) før den selges til forbrukerne. Deretter er det Sp-statsråder som må svare for seg i forbindelse med pengegaver. Ingen av dem får noen som helst sympati hos meg.
Men woken jeg spiste til middag mens jeg kikket på TV’en var god. Det gjorde heller ingenting at det ble et glass italiensk rødvin til maten…
Siden man ikke kan sitte i sofaen hele kvelden bruker jeg tid på å sette på plass noen gamle bøker som ble hentet i et stabbur i Nesseby for noen uker siden; to serier utgitt på 50-tallet på noe som kaller seg Essforlaget. Ingen kjente forfattere; det er en form for eventyrfortellinger fra fjerne himmelstrøk. Sikkert datidens populærlitteratur – fra den gangen verden var stor og kartet fortsatt hadde uoppdagede flekker.
I og med at det er tirsdag avsluttes kvelden med TV2 og amerikanske serier. Før jeg legger meg setter jeg nytt batteri i røykvarsleren i trygg forvisning om at til neste år er allting glemt og at jeg nok en gang blir vekket midt på natta av en usivilisert røykvarsler som vil ha nytt batteri langt utenfor vanlig kontortid…
fredag 5. november 2010
Det är vackrast när det skymmer
Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.
Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt i från.
Allt är givet
människan som lån.
Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
inom kort skall allting tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra -
ensam utan spår.
Pär Lagerkvist
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.
Allt är ömhet, allt är smekt av händer.
Herren själv utplånar fjärran stränder.
Allt är nära, allt är långt i från.
Allt är givet
människan som lån.
Allt är mitt, och allt skall tagas från mig,
inom kort skall allting tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra -
ensam utan spår.
Pär Lagerkvist
Abonner på:
Innlegg (Atom)
