Nei, jeg snakker ikke om mine konklusjoner etter å nok en gang ha påtatt meg vikartimer i engelsk. Jeg snakker heller ikke om mine følelser for Finnmark. Jeg snakker ikke en gang om sportssendinger på TV.
I dag ble den nye forskningsrapporten om bortvalg i videregående skole i Finnmark presentert. Det skjedde på Fylkestingets temadag om opplæring. En senskade etter min jobb på Opplæringsavdelinga er at jeg liker å følge med på hva særlig fylkespolitikerne foretar seg, ikke minst på skolefronten.
Jeg er ikke så gammeldags at jeg noterer på papir. Faktisk er jeg så uhorvelig nymotens at jeg legger alt rett ut på Twitter. Så ivrig er jeg i tjenesten at jeg produserte over 50 tweets mens forskerne fra NIFU Step presenterte noen av funnene og konklusjonen i rapporten.
Selve forskningsrapporten foreligger ennå ikke, siste korrekturlesning gjenstår. Når den blir publisert kommer jeg, og mange med meg, til å lese den med stor interesse. Den kommer også til å produsere en del avisoverskrifter og dertilhørende kritiske spørsmål. Om det blir stormsenter, og i så fall hvor, er for tidlig å si.
Litt om hva som er i vente:
• Dobbelt så mange er forsinka i sitt utdanningsløp i Finnmark sammenlignet med resten av landet.
• Det er god trivsel i skolene i Finnmark, men elevene gjør mindre lekser.
• Overgangssluttinga er voldsom; noen bruker sommerferien til å slutte.
• Mange søker læreplasser de ikke får. Dette skaper sluttere. Andre søker ikke læreplass i det hele tatt fordi de ikke vil flytte.
• Om ungdommen ikke bor sammen med minst en av foreldrene i 10. klasse øker det sjansen for bortvalg på videregående.
• Det som betyr aller mest for å fullføre og bestå er gode karakterer fra grunnskolen.
• Skolelei er et viktig stikkord. Men skolelei kan også skjule fagvansker. Uansett hjelper det ikke å sitte hjemme og vente på motivasjonen.
• Ikke alle elevene ser seg selv i de yrkene de er på vei mot, men velger likevel å fortsette på Vg2 for å slippe å flytte.
• Å velge bort utdanning har ikke like negativt stempel i Finnmark som i resten av landet. Fylket har en manglende tradisjon for utdanning, en myte som sier at i Finnmark trenger man ikke utdanning for å lykkes. Derfor må kompetansebehovet Finnmark har i framtida synliggjøres og myten knuses.
Bortvalgsforskninga må ses i sammenheng med opplæringsutredninga Struktur for læring. Denne skal behandles av Fylkestinget i juni og omhandler framtidig skolestruktur i Finnmark.
- Hvor mange videregående skoler skal vi ha i Finnmark?
- Hvor skal de ligge?
- Skal LOSA bestå?
- Osv.
Struktur for læring har nylig vært ute på høring, og ikke overraskende sloss alle for sitt og sine. Så spørs det hva politikerne tør når det kommer til stykket…
Uavhengig av avisoverskrifter og kritiske spørsmål så er tall bare tall og statistikk bare statistikk. For bak tallene finnes det mange historier som nok ikke når noen forside noe sted:
- Forrige skoleår var det noen elever ved Vadsø vgs. som ble tvangsendt ut av landet på grunn av manglende oppholdstillatelse. De regnes som slutterne.
- To jenter i HS-klassen druknet i ulykka i Vadsø natt til 17. mai. De regnes som sluttere.
Bortvalg er ikke bare bortvalg.
onsdag 21. mars 2012
onsdag 15. februar 2012
Pepper
En stund før jul drev Finnmarken en bombarderingskampanje på SMS hvor de ba om e-postadressen til abonnentene. Etter en del gjentatt gnål og piping fra mobilen når jeg hadde det som mest travelt fikk de viljen sin og onlineadressen min på en SMS. Så glemte jeg hele greia.
Til julaften.
På julaften utbasunerte nemlig Finnmarken i en annonse som ville kostet flesk for oss andre, at følgende abonnenter (en håndfull) hadde vunnet gavekort fordi de hatt sendt inn e-postadressen sin. Jeg var en av dem.
Og det varte og rakk. Og så rakk det litt lenger. Og som i Waiting for Godot: "Nothing happens."
Så jeg kom fram til at jeg kunne ringe dem. For kanskje de hadde tenkt at det der gavekortet kunne jo folk komme innom redaksjonen for å hente. De hadde bare glemt å informere folk om hva de hadde tenkt. Alternativt at de i det hele tatt hadde tenkt...
Jeg fikk "gleden" av å høre gjennom et av a-has albumer mens jeg ble satt over og satt over og satt over. De var visst på møte alle sammen. Til slutt ble jeg satt over til en som ikke hadde peiling. Kraftig forbedring! Etter noget plunder og heft fant mannen uten peiling ut at det gavekortet nok kom i posten snart. Nettopp ja.
Og det varte og det rakk.
Jeg har ikke hørt verken piping eller gnål fra Finnmarken etter det. Men kunne de ikke ha sendt en e-post?
Til julaften.
På julaften utbasunerte nemlig Finnmarken i en annonse som ville kostet flesk for oss andre, at følgende abonnenter (en håndfull) hadde vunnet gavekort fordi de hatt sendt inn e-postadressen sin. Jeg var en av dem.
Og det varte og rakk. Og så rakk det litt lenger. Og som i Waiting for Godot: "Nothing happens."
Så jeg kom fram til at jeg kunne ringe dem. For kanskje de hadde tenkt at det der gavekortet kunne jo folk komme innom redaksjonen for å hente. De hadde bare glemt å informere folk om hva de hadde tenkt. Alternativt at de i det hele tatt hadde tenkt...
Jeg fikk "gleden" av å høre gjennom et av a-has albumer mens jeg ble satt over og satt over og satt over. De var visst på møte alle sammen. Til slutt ble jeg satt over til en som ikke hadde peiling. Kraftig forbedring! Etter noget plunder og heft fant mannen uten peiling ut at det gavekortet nok kom i posten snart. Nettopp ja.
Og det varte og det rakk.
Jeg har ikke hørt verken piping eller gnål fra Finnmarken etter det. Men kunne de ikke ha sendt en e-post?
onsdag 8. februar 2012
tirsdag 24. januar 2012
Dagens dikt
Tilståelse
Av og til orker jeg ikke:
Mannfolk
Store bikkjer, tunge trapper,
unger og sure kjerringer,
tomme portemonéer,
ansiktet i entrèspeilet,
skuffelser, plastposer,
falske venner og sursøte smil,
budsjetter, bussen i rushtida.
Og oppvasken etter
fårikålgryta.
Forfatter: Marit Hjorthol
Fra samlingen: Hva koster lykken? (Kolofon forlag 2009)
Av og til orker jeg ikke:
Mannfolk
Store bikkjer, tunge trapper,
unger og sure kjerringer,
tomme portemonéer,
ansiktet i entrèspeilet,
skuffelser, plastposer,
falske venner og sursøte smil,
budsjetter, bussen i rushtida.
Og oppvasken etter
fårikålgryta.
Forfatter: Marit Hjorthol
Fra samlingen: Hva koster lykken? (Kolofon forlag 2009)
torsdag 15. desember 2011
Undervisning, sa du?
Akkurat nå sitter jeg vakt på siste heldagsprøvedag i 2011 her på skolen. Til sammen 153 elever skulle ha prøve, det er nesten alle på studiespesialisering det. Hvor mange som faktisk møtte har jeg ikke oversikt over, men tror det var de fleste.
Å legge heldagsprøveplan denne terminen har vært en øvelse a la det å ta olympisk medalje i turn med innslag av diverse c- og d-momenter. Altså ikke for hvem som helst. (Men det har jeg da aldri blitt beskyldt for å være.)
Jeg husker i “gamle dager” da man hadde tilsyn med timetall. Hvor det var bare så vidt man turte å ha en aktivitetsdag fordi det liksom ikke gikk helt inn i noen av læreplanene. Men det var i gamle dager det. Det var da jeg drev på med det der man kaller… undervisning var det ja. Mimre, mimre.
Reform 94. Noen som husker den? Da var prosjektarbeid det helt store. Man skulle ha minst et større tverrfaglig prosjekt hvert skoleår må vite. (Egentlig var nå det mest for å trimme kontaktlæreren; det var heller ymse i hvor stor grad den enkelte faglærer tok ansvar for sine timer. Så man sprang nå veggimellom som en tulling da (også).) Ansvar for egen læring talte man så varmt om på den tiden. Men så var det antakeligvis noen som begynte å studere karakterstatistikker og dertilhørende herligheter, for plutselig var det like fy-fy å snakke om Ansvar for egen læring som det er å gå med nisselue på juleavslutninger i Drammen.
Helt uforvarende tror jeg noen har begynt å snikinnføre Ansvar for egen læring igjen… (Kan det være noen av disse skumle utlendingene tro? De snikinnfører hvis hva som helst… Smør også for alt jeg vet.) For denne undervisningen som jeg har hørt så mye om, men kanskje ikke sett like mye til… Hvor ble det av den da tro?
I stedet renner det på med besøk av den ene og den andre – alt fra Kronprins til elevombud. Snart kommer sikkert nissen også… Og konserter med alt fra hiphop til jazz. (Hvorfor ikke strykeorkester? Det er vel mer passende på en skole. Ta et hint lissom.) Teater og kino. (Holder det ikke med hverdagsdrama i skolen? Og å spille dum? (“Prøve? Har ikke jeg hørt noe om.”) For ikke å snakke om disse turneringene i diverse avarter av fysisk fostring! Det er i hvert fall ikke bra! Bare se på Thomas Jacobsen.
I år brøt man den årelange tradisjonen her på skolen med juleball siste torsdag før juleferien. I stedet var det nå på mandag – halvannen uke før juleferien starter. Er ikke mange elever som er motivert for skole og prøver etter at juleballet har vært. Og bevares det må man jo ta hensyn til! Og ikke være så slem som meg – som i all min infamitet har lagt terminens største heldagsprøvedag til i dag. Etter juleballet skal det være juleferie. Lissom.
Det minner meg forresten om dette forslaget som har kommet fra inkompetent hold om at Vg3-elevene skal kunne få eksamen før 17. mai – for å ikke ødelegge russefeiringa. Pardon my French, men har du hørt på helvete?! Dette vil føre til at det blir tilnærmet umulig for Vg3-elevene å følge programfag på Vg2-nivå; i stedet blir de tvunget til å fortsette med alle programfagene over på Vg3… Da blir det nok flere strykekonserter skal du se. Sikkert ustemt også. Her skal man bedrive omlegging av hele strukturen på Vg2 og Vg3 bare fordi gutta boys på Eidsvoll ikke hadde vett til å signere Grunnloven på et litt mer eksamensvennlig tidspunkt! Særriøst!
Men det var denne undervisningen da. U-n-d-e-r-v-i-s-n-i-n-g. Det blir ikke mye tid igjen til sådant noget. Tenk hvis tilsyn med timetall kommer på moten igjen?! Men det får vel egentlig ingen konsekvens hvis jeg lærer meg å føre timeregnskap, gjør det vel? For da må jeg vel banke på hver eneste klasseromsdør hver eneste time for å notere meg om der begås noget u-n-d-e-r-v-i-s-n-i-n-g. Og det er jo også et c-moment.
Å legge heldagsprøveplan denne terminen har vært en øvelse a la det å ta olympisk medalje i turn med innslag av diverse c- og d-momenter. Altså ikke for hvem som helst. (Men det har jeg da aldri blitt beskyldt for å være.)
Jeg husker i “gamle dager” da man hadde tilsyn med timetall. Hvor det var bare så vidt man turte å ha en aktivitetsdag fordi det liksom ikke gikk helt inn i noen av læreplanene. Men det var i gamle dager det. Det var da jeg drev på med det der man kaller… undervisning var det ja. Mimre, mimre.
Reform 94. Noen som husker den? Da var prosjektarbeid det helt store. Man skulle ha minst et større tverrfaglig prosjekt hvert skoleår må vite. (Egentlig var nå det mest for å trimme kontaktlæreren; det var heller ymse i hvor stor grad den enkelte faglærer tok ansvar for sine timer. Så man sprang nå veggimellom som en tulling da (også).) Ansvar for egen læring talte man så varmt om på den tiden. Men så var det antakeligvis noen som begynte å studere karakterstatistikker og dertilhørende herligheter, for plutselig var det like fy-fy å snakke om Ansvar for egen læring som det er å gå med nisselue på juleavslutninger i Drammen.
Helt uforvarende tror jeg noen har begynt å snikinnføre Ansvar for egen læring igjen… (Kan det være noen av disse skumle utlendingene tro? De snikinnfører hvis hva som helst… Smør også for alt jeg vet.) For denne undervisningen som jeg har hørt så mye om, men kanskje ikke sett like mye til… Hvor ble det av den da tro?
I stedet renner det på med besøk av den ene og den andre – alt fra Kronprins til elevombud. Snart kommer sikkert nissen også… Og konserter med alt fra hiphop til jazz. (Hvorfor ikke strykeorkester? Det er vel mer passende på en skole. Ta et hint lissom.) Teater og kino. (Holder det ikke med hverdagsdrama i skolen? Og å spille dum? (“Prøve? Har ikke jeg hørt noe om.”) For ikke å snakke om disse turneringene i diverse avarter av fysisk fostring! Det er i hvert fall ikke bra! Bare se på Thomas Jacobsen.
I år brøt man den årelange tradisjonen her på skolen med juleball siste torsdag før juleferien. I stedet var det nå på mandag – halvannen uke før juleferien starter. Er ikke mange elever som er motivert for skole og prøver etter at juleballet har vært. Og bevares det må man jo ta hensyn til! Og ikke være så slem som meg – som i all min infamitet har lagt terminens største heldagsprøvedag til i dag. Etter juleballet skal det være juleferie. Lissom.
Det minner meg forresten om dette forslaget som har kommet fra inkompetent hold om at Vg3-elevene skal kunne få eksamen før 17. mai – for å ikke ødelegge russefeiringa. Pardon my French, men har du hørt på helvete?! Dette vil føre til at det blir tilnærmet umulig for Vg3-elevene å følge programfag på Vg2-nivå; i stedet blir de tvunget til å fortsette med alle programfagene over på Vg3… Da blir det nok flere strykekonserter skal du se. Sikkert ustemt også. Her skal man bedrive omlegging av hele strukturen på Vg2 og Vg3 bare fordi gutta boys på Eidsvoll ikke hadde vett til å signere Grunnloven på et litt mer eksamensvennlig tidspunkt! Særriøst!
Men det var denne undervisningen da. U-n-d-e-r-v-i-s-n-i-n-g. Det blir ikke mye tid igjen til sådant noget. Tenk hvis tilsyn med timetall kommer på moten igjen?! Men det får vel egentlig ingen konsekvens hvis jeg lærer meg å føre timeregnskap, gjør det vel? For da må jeg vel banke på hver eneste klasseromsdør hver eneste time for å notere meg om der begås noget u-n-d-e-r-v-i-s-n-i-n-g. Og det er jo også et c-moment.
mandag 5. desember 2011
Drill i skulen
I og med at denne har ligget på personalrommet en ukes tid
regner jeg med at vi nå har tilstrekkelig med drill på vår skole...
mandag 28. november 2011
Skolen i digital utvikling?
Med Kunnskapsløftet kom den digitale ferdighet. Med den digitale ferdighet kom gnålet om stenging av msn, Facebook, Twitter og alskens tilsvarende styggedom som hadde entret også det norske klasserom.
Med den digitale ferdighet kom gratis pc til alle elever. I forbifarten glemte man da å informere om at den viktigste digitale ferdigheten er å logge av…
For når pc’en kom inn i klasserommet var krigen om caps eller ikke caps på i timen glemt. En såkalt caps lock… I stedet samlet man seg om en felles fiende som skulle ut, tilbake dit den kom fra. Og det ble Browse Control og Web Traffic Control og de lærerne som ikke visste hva en Proxy server var fikk lange innleveringer med hilsen fra Wikipedia.
Men Internett går ikke over. Ikke pc’er heller. Det er ikke noe merkelig med at hver elev på videregående har sin egen pc. Det som er merkelig er at de fleste universitets- og høgskolestudenter fortsatt må skrive sine eksamensoppgaver for hånd.
For to uker siden var jeg i Lillestrøm på konferansen Skolen i digital utvikling. På mange måter bekreftet den det man allerede visste:
* Ting tar tid.
* Noen skoler og noen lærere er flinkere til å bruke pc enn andre.
* De aller fleste lærerne i dagens skole har ikke hatt IKT som en del av sitt pensum i metodikk og didaktikk.
* 96 % av norske ungdommer på 15 og 16 år har enten Facebook profil eller er medlem i et annet nettsamfunn. De få som ikke er det faller utenfor sosialt.
* Nesten ingen tenåringer vet hvordan de setter opp personverninnstillinger på profilen sin.
* De dårligste og mest naive nettbrukerne er min generasjon. For eksempel legger de ut bilder på nettet ukritisk; bilder hvem som helst kan kopiere. De er også sterkt i mot barneporno på nettet, men de har ingen betenkeligheter med å legge ut bilder av sine nakne, små håpefulle på Dagbladets nettsider… Den med best bilde vinner jo et kamera må vite. Og det er jo bare Dagbladet!
* Altfor mange oppretter blogg uten å tenke på at det ikke bare er egne venninner som leser det de skriver og ser bildene de legger ut. Det gjør også den gamle grisen over gata og han feite gubben på andre siden av byen. Og en liten tilleggsopplysning: Også de man skriver om på blogger kan finne på å lese det du skriver.
Men med Kunnskapsløftet, den digitale ferdighet og pc til alle kom også sammensatte eller multimodale tekster. Opp med handa alle lærere som bevisst har laget oppgaver basert på multimodale tekster dette året! Det ble tynt i rekkene der ja…
Muntligheten har f.eks. i mye større grad kommet inn i skriftspråket gjennom digitale medium. Men kanskje dette burde få lov til å være en egen sjanger heller enn noe som bør bekjempes? Og hvorfor ikke lage oppgaver som oppfordrer til samarbeid (f.eks. Wikis) eller enn “Grei ut om livet til Ivar Aasen” – som jo tigger om å bli plagiert?
For det er kanskje sånn at det ikke er Kunnskapsløftet det er noe galt med. Ei heller den digitale ferdighet. Sett fra et skoleperspektiv er det antakeligvis for få som har oppdaget hvordan oppgavetypene, og gjerne også eksamensoppgavene, må endres for å tilpasse seg en skolehverdag hvor alle hjelpemidler er tillatt. Eller for å sitere Harvard professor Chris Dede: “The most dangerous experiment we can conduct with our children is to keep schooling the same at a time when every other aspect of our society is dramatically changing.”
Og så, til slutt, en liten hemmelighet. Et aldri så lite nyttårsforsett eller to – sånn litt på forhånd. Bare sånn helt privat her på nettet mellom meg og leseren. Jeg kunne tenke meg å få til følgende i 2012:
* Fjerne datarommene på skolen samtidig som det ikke skal plasseres skriver på et eneste klasserom.
* Ta livet av SkoleArena.
Men ikke si det til noen da…
De som har lyst til å sjekke ut hva som ble presentert på Skolen i digital utvikling 2011 finner det her. Ny konferanse kommer i november neste år. Og da har man kanskje gått bort fra at evalueringen av konferansen skal skje på papir?
Med den digitale ferdighet kom gratis pc til alle elever. I forbifarten glemte man da å informere om at den viktigste digitale ferdigheten er å logge av…
For når pc’en kom inn i klasserommet var krigen om caps eller ikke caps på i timen glemt. En såkalt caps lock… I stedet samlet man seg om en felles fiende som skulle ut, tilbake dit den kom fra. Og det ble Browse Control og Web Traffic Control og de lærerne som ikke visste hva en Proxy server var fikk lange innleveringer med hilsen fra Wikipedia.
Men Internett går ikke over. Ikke pc’er heller. Det er ikke noe merkelig med at hver elev på videregående har sin egen pc. Det som er merkelig er at de fleste universitets- og høgskolestudenter fortsatt må skrive sine eksamensoppgaver for hånd.
For to uker siden var jeg i Lillestrøm på konferansen Skolen i digital utvikling. På mange måter bekreftet den det man allerede visste:
* Ting tar tid.
* Noen skoler og noen lærere er flinkere til å bruke pc enn andre.
* De aller fleste lærerne i dagens skole har ikke hatt IKT som en del av sitt pensum i metodikk og didaktikk.
* 96 % av norske ungdommer på 15 og 16 år har enten Facebook profil eller er medlem i et annet nettsamfunn. De få som ikke er det faller utenfor sosialt.
* Nesten ingen tenåringer vet hvordan de setter opp personverninnstillinger på profilen sin.
* De dårligste og mest naive nettbrukerne er min generasjon. For eksempel legger de ut bilder på nettet ukritisk; bilder hvem som helst kan kopiere. De er også sterkt i mot barneporno på nettet, men de har ingen betenkeligheter med å legge ut bilder av sine nakne, små håpefulle på Dagbladets nettsider… Den med best bilde vinner jo et kamera må vite. Og det er jo bare Dagbladet!
* Altfor mange oppretter blogg uten å tenke på at det ikke bare er egne venninner som leser det de skriver og ser bildene de legger ut. Det gjør også den gamle grisen over gata og han feite gubben på andre siden av byen. Og en liten tilleggsopplysning: Også de man skriver om på blogger kan finne på å lese det du skriver.
Men med Kunnskapsløftet, den digitale ferdighet og pc til alle kom også sammensatte eller multimodale tekster. Opp med handa alle lærere som bevisst har laget oppgaver basert på multimodale tekster dette året! Det ble tynt i rekkene der ja…
Muntligheten har f.eks. i mye større grad kommet inn i skriftspråket gjennom digitale medium. Men kanskje dette burde få lov til å være en egen sjanger heller enn noe som bør bekjempes? Og hvorfor ikke lage oppgaver som oppfordrer til samarbeid (f.eks. Wikis) eller enn “Grei ut om livet til Ivar Aasen” – som jo tigger om å bli plagiert?
For det er kanskje sånn at det ikke er Kunnskapsløftet det er noe galt med. Ei heller den digitale ferdighet. Sett fra et skoleperspektiv er det antakeligvis for få som har oppdaget hvordan oppgavetypene, og gjerne også eksamensoppgavene, må endres for å tilpasse seg en skolehverdag hvor alle hjelpemidler er tillatt. Eller for å sitere Harvard professor Chris Dede: “The most dangerous experiment we can conduct with our children is to keep schooling the same at a time when every other aspect of our society is dramatically changing.”
Og så, til slutt, en liten hemmelighet. Et aldri så lite nyttårsforsett eller to – sånn litt på forhånd. Bare sånn helt privat her på nettet mellom meg og leseren. Jeg kunne tenke meg å få til følgende i 2012:
* Fjerne datarommene på skolen samtidig som det ikke skal plasseres skriver på et eneste klasserom.
* Ta livet av SkoleArena.
Men ikke si det til noen da…
De som har lyst til å sjekke ut hva som ble presentert på Skolen i digital utvikling 2011 finner det her. Ny konferanse kommer i november neste år. Og da har man kanskje gått bort fra at evalueringen av konferansen skal skje på papir?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
